Ulve sans

Kapittel 17:

Nick pov.

Mere jeg løpet inn i skogen, mere begynte jeg og skjønne at jeg var nærmere "her er vi jenta mi!" Sier jeg til henne ide jeg stopper foran en lignede hytte "bare gå inn, husker du ikke formelen?" Sier Olivia svakt fra armene mine "jojo" svarer jeg kjapt. Men jeg nøler med og gå inn "hva er det?" Sier den svake stemmen til oliva "stoler du på meg?" Jeg ser ned på henne før jeg går inn, "akkurat nå er du den eneste jeg vil ha rundt meg" olivia ser opp på meg og smiler, smilet hennes varmer meg.

Jeg tar det første skritte innen for kraftfeltet, kraftfeltet hadde Olivia laget sånn at bare jeg og olivia kunne komme inn i huset vårt, det er uvant og si huset vårt for jeg har bare villet drepe olivia hele tiden, men den planen blir vanskelig og gjennomføre. Lettere sakt, jeg kommer ikke til og klare, vil ikke heller.

"Nick!" Hører jeg olivia hyle fra rommet, jeg tar bøtta med isbiter og flere kluter og løper inn på rommet, olivia ligger og vrir seg i smerte og hyler, jeg har vært igjennom dette tusen ganger før men det er fortsatt like forferdelig og se henne ha det så vondt.

Hun fortjener ikke og ha det vondt...

Jeg legger hånden min på pannen hennes og hun blir straks litt roligere "jeg er her jenta mi, slapp av" sier jeg rolig til henne, jeg kysser henne forsiktig på panna.

Olivia pov.

Leppene hans føles så myke mot huden min, og det varmer meg. Jeg ser på nick og smiler svakt.

Han begynner og pakke isbiter inn i noen få kluter og legger de forsiktig på pannen og bak i nakken min, de kjøler ned varmen, mens og bare ha han til stede gjør meg bedere. Nick er den eneste som kan få meg til og føle meg sånn som nå, første gang jeg så han så skjønte jeg at deg var noe spes med han, jada han har ville drept meg hele tiden, men helt ærlig likte jeg den jakten... Fikk meg til og føle meg mere levende og mere forelsket, han er kjempe kjekk når han er sint.

Jeg ser på nick og ser det konsentrerte og trise ansikte han, fult av skyldfølelse, anger og smerte, jeg strekker ut hånden min skjelvene mot kjeven hans, ide hånda mi treffer huden vrir han på hode og ser mot meg, han smiler svakt.

"Jeg trodde du var dø.." Hvisker jeg med tårer i øya "jeg var alltid redd for at du ikke ville komme tilbake til meg" sier jeg mens tårene triller, stille og sakte nedover kinnet, øyenbryna hans pekte oppover og jeg kunne se at de orda betydde noe for han.

Han stryker meg på kinnet "jeg blir aldri borte fra deg, uansett hva som skjer!" Jeg kan se tårene trille lydløst ned over kinnet hans, jeg strak hånda mi mot nakken hans og fant grep og dro han til meg. "Vi skal være sammen uansett hva!" Hvisker han svakt før ha plasserer leppene sine på mine.