Ulve sans

Kapittel 2:

Jeg satt rundt bålet og varmet meg mens Henrik var i et elektrisk bur, "slipp meg løs!!" Hørte jeg Henrik befale bak meg "bra du er våken" sa jeg mens jeg snudde meg rundt " jeg trenger en undskyldning og en forklaring... NÅ!!" Skrek jeg til han. "Greit" sa Henrik og så ned i bakken "for to år siden, da jeg forsvant, du husker det?" Sa han og så på meg igjen, jeg nikket rolig. Det begynte og blåse og jeg satt bare i bh-en min, " her ta jakka min"kom det fra Henrik også så starta han og ta av seg jakka "nei! Det går bra" sa jeg og tokk opp tre blader, ett stort og to små også begynte jeg og lage en stram topp, grønt glitter og støv svirvla rundt henda mine mens jeg drev på.

Da jeg var ferdig så jeg på Henrik for at han skulle fortsette og det jeg ser er at henrik gapte og stirra på toppen "fortsett!" Sa jeg til han ide jeg slo han forsiktig på kinnet, "ja selvfølgelig, da du fant meg ved glassvannet hadde jeg falt utti, etter at du hadde tatt meg hjem forandra live mitt seg, jeg kunne gjøre meg om til den tingen som du så i stad, jeg ble tvingt inn i en klan som var som meg, jeg fikk mitt første oppdrag for to år siden. De ga meg et bilde av ei jente, jeg spurte hvem det var og...." Så stoppa han og så ned i bakken "hvem var det?" Sa jeg utålmodig, han løfta blikket og tårene rant nedover kinnet hans "det var deg, og jeg måtte drepe deg for og få fri Alex..." Sa han og begynte og gråte "slapp av Henrik" sa jeg og tok bort buret og gikk bort for og trøste han, jeg skjønte han Alex er søstera hans og den eneste som er igjen fra familien hans, jeg satt og strøk Henrik på ryggen, men var ikke forbrett på et kvele tak så brått, jeg prøvde og kjempe imot men det var noe som hadde tatt over Henrik, og det var mye sterkere.

Jeg følte øynene vart røde og jeg gikk tom for luft og kjente mørke ta over meg.

Jeg begynte og våkne sakte, var jeg dø? Det lyste hvitt "velkommen hit olivia, godt og ha deg her" var det er mørk stemme som sa, herregud hvor er jeg? "Å unnskyld jeg er Jonas, jeg er lederen av mørkets klan ig vi har lett etter deg lenge jenta mi" sa han lattermildt, jeg knurra til han, han begynte ig gå mot meg. Jeg gikk til angrep, men kom en halv meter før noe stoppa meg, jeg så bak meg og lå merke til en tykk jern lenker festa til armledda mine. "Nytteløst!" Ledde Jonas, latteren var skarp og skummel. "Aarggh...!" Hørte jeg fra noen bak meg.