Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Elleve

Nesten en halv måne har gått siden Ravnepote snakket med Tornelabb.

Det lå en mer behagelig temperatur skogen. Snøtåke hadde blitt stor og rund, og gikk sjelden ut av leiren lenger. Når kvelden kom den dagen, var det tid for klanene for å samles ved Firetre.

Solen sendte glitrende stråler mellom de friske, grønne bladene. Det var en varm dag, og Ravnepote hadde utnyttet at luften var så tørr ved å gå for å samle ny mose til de eldre. Nygrøntsregnet var like uberegnelig, og rett som det var kunne en ny skur falle over skogen i en dag eller to og ødelegge usanket sengemose.

Den svarte lærlingen lot tennene synke ned i en klump mose mellom noen bærbusker. Mosen var myk og ren, og Sølvblomst ville sikkert sette pris på den, tenkte han. Leddene hennes er blitt så vonde i det siste.

Ett vindpust kom drivende mellom trærne og brakte med seg en kjent lukt.

Ravnepote rakk bare å løfte på hodet og snuse ut i luften, før Sandpote bykset på ham og la ham i bakken.

Ravnepotes bein knakk momentant sammen under vekten av søsteren hans, og Sandpote rullet av ham med en triumferende murring. Hun sprang elegant opp på alle fire, og satte seg ned for å slikke en pote. Ravnepote på sin side, stavret seg opp og ristet fortumlet på hodet.

"Jeg luktet deg," mjauet han tørt.

"altfor altfor sent." avsluttet Sandpote malende. Hun strakte fornøyd på beina, mens Ravnepote samlet sammen mosen han hadde mistet og la det i haugen.

"Alle lærlingene skal ha felles kamptrening i sandgropen," mjauet den sandfargede lærlingen. "Det var derfor jeg kom, jeg skulle hente deg."

Ravnepote snudde hodet vekk. "Jeg - bare gå du. Jeg er nødt til å fortsette med mosen. Si til de andre at jeg kommer senere." Han ville ikke være med å trene med de andre. Dessuten hadde han mye mye mer redefyll igjen å samle, og -

"Det var akkurat det Støvhale sa du ville si," bemerket Sandpote. "og han ba meg fortelle deg at du blir med tilbake nå,  eller så sørger han for at Ekornpus og Hvitpus blir krigere før deg."

Ravnepote trakk på skuldrene, og søsteren sukket. "Jeg er ikke dum. Jeg legger merke til at du har unngått oss i det siste." Hun ristet frustrert på hodet. "Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet at det er musehjernete av deg å bare droppe alle oss andre -"

"Okei!" avbrøt Ravnepote. "Jeg blir med." Han ville ikke at de andre skulle tro at han isolerte seg helt, og han var faktisk overrasket over at de hadde lagt slik merke til at han unngikk dem. Men hvorfor han unngikk dem ville han aldri si til Sandpote. Da ville hun også isolert seg. Men ikke fra  de andre.

Fra ham.

Det mørke sinnet.

Men det rare var at Ravnepote ikke følte at han hadde ett mørkt sinn. Han ville ikke skade noen, og han kunne ikke komme på noen grunn til å gjøre det i fremtiden heller. Men hvis Stjerneklanen sendte en profeti til Stormstjerne - for det var åpenbart at hun visste om det - for å advare henne mot ham, så var han en trussel. En fiende.

Og Tordenklanen burde ikke ha en fiende nær seg.

De to lærlingene plukket opp det meste av mosen Ravnepote hadde funnet, og bare det mellom seg tilbake til leiren. Ravnepote hadde munnen full av mose hele veien, så han sa ingenting, men han prøvde heller ikke å se på søsteren.

Dette var en av de første virkelige varme dagene, så da de kom tilbake til leiren, var det få som var inne i hulene sine. Bøkhjerte arrangerte en patrulje så de eldre skulle få dra til Solberget, og Flekkbekk og Snøtåke lå dovent utenfor barselhulen mens de så på at Ekornpus og Hvitpus lekte i solen.