Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Åtte

Stormstjerne lå i redet sitt med øynene knepet hardt igjen. Innenfor øyelokkene brant bildet av den mishandlede lærlingen foran henne. Hun skalv oppover ryggraden da hun tenkte på blodet som hadde sildret ut av øynene hans, som små bekker i den kullsvarte pelsen.

Hun luktet at Lerkeklo kom inn i hulen, og åpnet øynene. Den lysebrune hannkatten satte seg foran henne og bøyde hodet.

"Jeg vil snakke med deg angående angrepet på Ravnepote," mjauet nestlederen. "Tror du det kan ha noe å gjøre med profetien?"

Stormstjerne sukket. "Bare du, jeg og Tåkevind vet om profetien."

Til sin overraskelse så hun at Lerkeklos ører vred seg i mistro. "Faktisk, er det en katt til," mjauet han.

"Hva? Hvem?"

"Møllpote tyvlyttet ved inngangen. Hun var bare en kattunge da, og du vet hvordan kattunger er." Lerkeklo sukket. "Hun er datteren min, så jeg tok en alvorsprat med henne og tenkte det var nok. Jeg trodde hun ville glemme det, for hun har ikke nevnt det siden."

Stormstjerne reiste seg opp. Sier Lerkeklo at det kan ha vært Møllpote som angrep Ravnepote? Hvordan kan han mistenke sin egen datter? 

"Hva er det du sier?" mjauet hun skarpt.

Lerkeklo så ned. "Jeg er bare åpen for alle muligheter." Han snudde halen til henne og forlot hulen.

Stormstjerne fulgte sakte etter, og gikk ut i leiren. Alle holdt på med vanlige plikter, og klanen hadde roet seg helt etter gårsdagens bekymringer over å ha sett Ravnepote bli båret inn. De mørke skyene som hadde ligget på himmelen så lenge dekket solen.

Det begynte å regne. Ett tynt, lett regn som falt striere og tyngre helt til pelsen til Stormstjerne var gjennomvåt. Hun gikk over leiren, til Tåkevinds hule. Bregnelabb møtte henne ved utgangen. Den kremfargede hunnkattens blikk møtte Stormstjernes, og hun sukket.

"Tåkevind gjør det han kan, men jeg vet ikke om vi greier å redde synet hans. Det var en måte å skade ham på som vi aldri har sett før. Hva slags katter bruker sånne grusomme kamptrekk?"

Stormstjerne svarte ikke, så Bregnelabb tok ett skritt nærmere henne og hvisket med store, blekbrune øyne: "Jeg vil snakke med deg, Stormstjerne. Jeg... jeg er bekymret for Snøtåke."

"Snøtåke?" spurte Stormstjerne.

"Jeg tror hun er altfor ung til å ha kattunger. Jeg har sagt det til Tåkevind, men han har vært så ... rar i det siste. Han har vært medisinkatt veldig lenge, vet du."

Den grå lederen tenkte over det medisinkattlærlingen sa. Tåkevind hadde alltid vært litt reservert og skrullete, men også dyktig. Det virket så rart at hans ferdigheter skulle falme. Jeg antar at selv medisinkatter blir gamle en gang.

"Eh, ville du se Ravnepote?"

Stormstjerne ristet på hodet, og regndråpene spratt av ørene hennes. "Ja. Beklager."

Inne i hulen sorterte Tåkevind urter med en sliten mine. Han hadde jobbet hektisk nesten hele natten, men nå så det ut til at han hadde ting under kontroll. Den sølvgrå hannkatten møtte Stormstjerne med ørene vendt fremover og halen i ro.

"Det går fint nå. Jeg tvilte en stund på om jeg greide å redde øynene hans, men i natt var Stjerneklanen på vår side." Han viftet med halen mot ett hjørne av hulen, hvor Ravnepote lå i dyp søvn på ett mykt moserede. Øynene hans var dekket av spindelvev, og en slags gulaktig, klissete saft. Det så nesten ut som verk, hvis det ikke hadde vært for den søte lukten som kilte Stormstjerne i nesen.