Kattekrigerne: Hevnens Avl

Prolog

Nattehimlen skinte svakere enn vanlig den natten. Alle stjernene var nesten gjemt bort bak støvaktige, tynne skyer, mørke som kull. Tre katter satt samlet i den store leiren. Ørene deres lå nede, og halene deres pisket skeptisk.

"Jeg har fått nok av henne," knurret hissig en liten og rød katt. Øynene glimtet av utålmodighet og sinne, samlet opp.

"Hold kjeft, Kloen," hveste en stor og gråsvart katt. "Vil du at hun skal høre deg?" Den store katten kastet ett nervøst blikk mot ett hull under en svær stein. Kloen stirret overlegent tilbake på den svarte katten, og trakk klørne ut og inn.

"Tror du hun kan høre deg?" snøftet han høyt, bare for å provosere.

Den store, mørke katten roet seg ikke ned. "Det er aldri godt å vite når det gjelder henne." mumlet han uten å ta blikket fra huleåpningen.

Den tredje katten, en gylden hunnkatt med ett noe flatt fjes pisket brått med halen, og den svarte hannkatten vendte blikket mot henne.

"Dette har pågått for lenge," freste hun med en raspende stemme, og sendte illsinte blikk mot huleåpningen. Nakkepelsen strittet, og klørne var ute. "Titan er for myk! Hver eneste hår på pelsen min sier meg at hun ikke er til å stole på. Vi skulle ha skjært halsen over på henne for lengst."

"Men Gullskår," begynte den svarte katten skeptisk.

"Hva, Omen?" Den gylne hunnkatten smalnet blikket og borte det inni ham. Omen tidde. Gullskår holdt blikket hans. "Skal vi bare vente til hun bedrar oss? Tar leiren?"

Kloen, den lille røde katten, myste mistenksomt på Omen. "Hvorfor er du så imot at vi skal kverke hu?" Han satte seg opp, og mjauet, spent på å høre reaksjonen hans. "Er du en forræder også?"

Gullskår, som hadde studert den mørke huleåpningen nøye, snudde seg og møtte blikket til Omen. 

Han svelget fort. "Nei!" utbrøt han raskt. Så reiste nakkepelsen hans seg, og øynene fikk ett annet drag. "Kom igjen," knurret han, og gikk med lavt hode mot huleåpningen. Gullskår fulgte etter, og Kloen malte fornøyd, før han bykset etter de to kattene.

Gullskår satte seg utenfor, og Omen snek seg inn på lette skritt, og halen berørte så vidt huleveggen idet han kom innenfor. Det gikk ikke mer enn noen hjerteslag før en flat lukt av frykt la seg i luften.

"Hun er vekk!"

Hylet til Omen fikk Gullskår til å hoppe opp på potene med lynende øyne og klørne ute. Den store svarte katten løp ut, pelsen hans strittet helt nå, og ørene lå inntil hodet.

"Hva mener du, vekk?" spyttet Gullskår.

Omen jamret seg høyt. "Jeg mener det jeg sier! Hulen er tom!"

Kloen føk forbi de to kattene, og snuste ned i hulen med værhårene rett fremfor seg. "Han har rett," konkluderte han sint.

"Den skitne bedrageren," mjauet Gullskår hånlig. "Finner jeg henne, skal jeg flå henne langsomt. Jeg skal sørge for at hun lider. Ingen forlater oss, og kommer unna med det."

Kloen hoppet opp og ned på potene, oppglødd av Gullskårs ord. "Skal vi si ifra til Titan?" mjauet han ivrig. "Å, jeg vil si det. Kan jeg si det, Gullskår?" Han tidde og ventet på svar fra Gullskår, som så overlegent ned på ham.

"Greit," mjauet hun langsomt. Kloen gav fra seg ett hvin av morderisk glede, og løp over leiren.

Helt i andre enden av leiren, var det en utgang. Kloen, med de to andre bak ham, løp ut utgangen, og opp en liten bakke gjennom skogen. Kanskje ti kattelengder fra leiren, var det en stor, værbitt og mosedekket stein. Enda en huleåpning, men denne mye større, lå i steinen. Skyggene lå tungt over den.

Men, over den oppglødde lukten til Kloen, og Gullskårs hat, merket den siste katten, Omen, en annen lukt. En mørk og farlig lukt.

"Dere," begynte han. Ingen hørte. Kloen kremtet: "Titan?" med en tilgjort sint stemme, når han egentlig var glad for rømlingen. Glad for det som ventet, å spore henne opp og straffe henne.

Kloen ventet på svar, men fikk ingenting. Til slutt gled han inn i åpningen. Omen satt helt stiv, skråsikker på at noe forferdelig kom til å skje. Han hadde en merkelig, prikkende følelse i potene, og den likte han ikke i det hele tatt.

Og han hadde rett.

Hylet til Kloen, overlumpet og livredd, rasende og i sjokk, ljomet ut til de to andre kattene. En fugl eller to i nærheten lettet, og hylet skar i hjertet til Omen, og blandete følelser veltet opp i ham og truet med å drukne han. Gullskår nektet å tro det.

"Titan er død!"