Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Fem

Ravnepote satte seg sakte opp. Han satt i ett rede. Men noe stemte ikke helt. Under seg kjente han ikke den ferske, nye mosen som han hadde hatt samlet selv og hatt helt for seg selv de siste dagene. Det var en mye mer flat og oppsparket mose, som luktet melk og unge katter.

Han var i barselhulen.

Hvorfor det?

Ravnepote kunne huske isklart at han la seg ned i lærlingredet sitt. Han hadde vært lei seg fordi han ikke fikk være med på samlingen. Sandpote hadde ligget ved siden av ham og pratet med Møllpote.

Han så rundt på tornestengselet han kjente så godt. Han var alene, noe som var rart. Månelyset kastet ett sølvaktig skinn inn i hulen, hvorfor var ikke Flekkbekk, Ekornpus og Hvitpus her?

Drømmer jeg?

Ravnepote tok et forundret skritt fremover - og falt gjennom mosen. Det var som om han hadde tråkket rett ut i en elv av mose. Kroppen tippet forover, og det kilte ekkelt i magen.

På den andre siden av mosen var det luft. Han falt sakte og drømmeaktig gjennom den klare luften, og fikk øye på noen blinkende stjerner på den dypblå nattehimmelen. Det var en svært ubehagelig følelse å falle, og Ravnepote kjente hjertet banke vimsete og fort.

Han knep igjen øynene, men kjente plutselig fast grunn under potene. Det kjentes rart etter å ha falt gjennom lufta. Overrasket åpnet ham dem igjen, og oppdaget at han sto i en skog. Rundt seg var han omringet av høye og majestetiske furutrær, og han dro kjensel på Storfuruene.

"Ravnepote."

Ravnepote skvatt. En katt hadde sagt navnet hans, men han kunne ikke høre hvor stemmen kom fra, for det virket som om den var inne i hodet hans. Men den var merkelig kjent.

Så fikk han øye på katten. En mørkerød og stor hannkatt, med en buskete hale, og svarte striper langs ryggen. Hannkatten hadde stolte, brune øyne, med nøyaktig samme farge som barken på ett løvgrønttre. Ravnepote hadde sett de øynene utallige ganger før.

Det var Sandpotes øyne.

"Rødstrek?"

Hannkatten svarte ikke, men Ravnepote husket ham nå. Det var faren hans, som hadde dødd av grønnhoste i vinter. Støvhales mentor.

I stedet sa Rødstrek noe helt annet. Det var noe mystisk, og enda så uforståelig det var, sendte det kalde frysninger oppover Ravnepotes rygg.

"Mørke poter, mørke trinn, følges av mørke sinn. Katter der den gylne sirkel svekkes, skal søke hevnens avl."

Ravnepote svelget. "Rødstrek?" gjentok han, med en stemme som ikke var mer enn et hvisk.

Ansiktet til Rødstrek forandret seg. Med ett så han irritert ut. "Du må våkne, din gamle grevling," kjeftet han.

Ravnepote blunket.

"Hallo? Har du ikke lyst på frokost, eller får du en magisk styrke av at magen din er like tom som et gammelt snegleskjell?" Mens Rødstrek snakket, skjedde det noe med stemmen hans. Den ble mye lysere og klarere, til den var en stemme som Ravnepote kjente godt.

Idet Sandpote labb dyttet han hardt i siden, forlot Ravnepote Storfuruene og våknet opp i sitt eget rede, i lærlinghulen.

"Du som alltid pleier å stå opp før sola, nå kommer vi for sent til trening!" mjauet Sandpote indignert. Hun luktet mus, og hadde tydeligvis allerede spist.

Det tok lengre tid for Ravnepote å sette seg opp enn i drømmen. Kanskje det hadde noe å gjøre med at søvnens tunge snøteppe fremdeles lå over ham.