Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Ti

"Mørke poter, mørke trinn, jages av mørke sinn. Katter der den gyldne sirkel svekkes vil søke hevnens avl."

"Rødstrek?" mjauet Ravnepote, lavt og usikkert. "Hva er det du snakker om?"

Øynene til faren hans glødet bare inntrengende ut i natten, og stillheten lå svøpt over skogen som ett spindelvev av uforståeligheter.

***

Solen varmet Ravnepotes lukkede øyelokk. Han ville ikke åpne dem helt enda, for sist gang han våknet, hadde det gjort fryktelig vondt. Isteden lå han stille i redet sitt og prøvde å orientere seg ved hjelp av luktesansen.

Det luktet urter, ett ubestemmelig virvar av søtt, syrlig og bittert. Jeg er i medisinkatthulen, det stemmer. Hvor lenge har jeg vært her? Han husket at han hadde våknet så vidt tidligere, men da hadde det ikke vært sol. Da hadde det enten vært mørkt og kaldt, eller så hadde han hørt lyden av brusende, trommende regn.

Det var noe annet som var forandret også. Han kjente ikke følelsen av de store, fuktige spindelvevene som tidligere hadde dekket øynene hans. Er det meningen at jeg skal åpne øynene mine? Sakte tvang han øyelokkene fra hverandre, og blunket mot det hvite lyset.

"Han er våken!" mjauet moren hans, før Ravnepote kjente en raspende tunge mot øret. "Kattungen min -"

"Unna vei!" beordret en annen stemme, og avbrøt Hasselløv. Tåkevind bøyde seg over han, og den gamle, urtetunge stanken hans traff nesen til lærlingen. "Hvordan føles det å se?"

Ravnepote blunket, og så seg om i medisinkatthulen. "Helt fint, tror jeg. Litt ømt kanskje."

"Hva med flanken din?" spurte Hasselløv inntrengende, og møtte blikket hans med sine egne grønne øyne.

"Flanken min?" spurte Ravnepote forvirret. Han vred på hodet og så ett naken, bred stripe av spindelvev som strakte seg fra litt bak skulderen, og sluttet halvveis bort til bakbeinet.

"Det kommer til å bli ett arr," advarte Tåkevind.

Ett arr? Jeg kommer til å se ut som en ekte kriger!

"Det er ikke morsomt." snappet Hasselløv til da hun så uttrykket i øynene til sønnen sin. "Du kunne blitt drept." Men selv om øynene til den sandfargede krigeren lyste strengt, lå pelsen hennes flat og halen rolig. Ravnepote visste at hun var lettet over at han hadde det bra.

Jeg må komme meg ut! Ravnepote hadde fremdeles drømmen ferskt i minne. Faren min snakket til meg i drømme! Jeg må fortelle det til Tornelabb. Han visste at den han egentlig burde fortelle det til, var søsteren, men Ravnepote hadde en prikkende følelse i magen om at Sandpote ikke ville tro ham.

"Flanken min er fin," mjauet han. "Jeg har ikke vondt noe sted. Kan jeg gå?"

Han ville ut i leiren. Han hadde sikkert gått glipp av masse trening, og Støvhale ventet kanskje på ham. Hva har Sandpote fått lære til nå?

"Greit. Men kom tilbake hvis noe begynner å gjøre vondt." gryntet Tåkevind, som om han rett og slett ikke orket å tvinge Ravnepote til å bli i redet.

"Nei, han må hvile!" insisterte Hasselløv, men Ravnepote hadde allerede reist seg opp. I ett hjerteslag truet beina hans med å knekke sammen som løvfallblad, men så fikk han kontroll, og hoppet ut av redet.

"Jeg har hvilt nok," protesterte han og så på moren. "hvor lenge er det til neste samling?"

Hasselløvs øyne lyste grettent av misnøye, som om hun gjerne skulle sett sønnen sin ligge i medisinkatthulen noen dager til. Hun trakk leppene litt tilbake over tennene da hun svarte, "Det er to soloppganger siden halvmåne."