Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Seks

Slangens øyne glødet blindt fremfor seg, og den tynne tungen smatt lynraskt frem og tilbake. Det raslet i løvet på bakken da den vred seg løs fra den døde musen.

Den vrengte seg i hjertet til Ravnepote av frykt. Han hadde aldri vært så redd før i hele sitt liv. Det eneste han greide å tenke på, var synet av hvordan det kom til å se ut når slangen krøllet seg rundt ham, istedenfor musen.

Slangens hode reiste seg fra bakken, og den gled litt fremover. Bare en kattelengde skilte den fra Ravnepote nå. Den unge lærlingen krøp sammen og forberedte seg på å møte slangens bitt.

Plutselig rusket ett nesten umerkelig vindpust ham i pelsen. Det kjærtegnet skuldrene hans og ga ham en skarp, skjelvende følelse.

"Hopp, Ravnepote", hvisket en stemme ham mykt i øret. "Hopp så høyt du kan, og land hardt ned igjen."

Hadde det ikke vært for at musklene til Ravnepote allerede var spent, ville han ha skvettet så voldsomt at han glemte slangen. Fort - redd for å lage for mye bevegelser - kikket han fra side til side. Ingen var der. Var det hans egen underbevissthet som snakket til ham?

"Hopp", hvisket stemmen igjen, mer intenst denne gangen. Med øynene festet til slangen lurte Ravnepote på om han skulle lystre den. Å hoppe stred imot instinktene hans, som sa at han skulle holde seg i ro. Det var det Tornelabb hadde sagt også, hold deg i ro.

Men slangen gled enda en muselengde nærmere, og Ravnepote skjønte at han ikke hadde lang tid igjen før han ble angrepet. Han fikk ikke flere sjanser.

Han spente bakbena, og hoppet så høyt han kunne opp i luften. Med kroppen full av adrenalin ble han fylt av en ekstra styrke, og kjente det suge i magen. Da han møtte bakken igjen, trampet han hardt ned med potene.

Til Ravnepotes overraskelse trakk slangen seg bakover idet han landet. Tungen gikk nervøst ut og inn igjen, før den vred raskt på den smidige kroppen og forsvant inn mellom løvverket.

Ravnepote ble stående lamslått og se etter den. Hjertet banket fortsatt, og adrenalinet hadde ikke sluppet taket enda. Han prøvde å få potene til å bevege seg, men det føltes ut som om alle lemmene hans var låst sammen.

Den er blind, tenkte han, idet noe hektet seg på plass i hjernen hans. Den kan ikke se meg, og når jeg hoppet, hørtes det ut som om jeg var mye større enn det jeg er.

"Ravnepote!"

Tornelabb sto fremdeles på den lille knausen. Øynene hans var ømme av lettelse. "Det var nære på!" Han hoppet lett ned fra knausen og kom bort til Ravnepote. "Jeg trodde du skulle ende opp som den musen."

Tornelabb plukket opp det døde byttedyret mellom tennene, og sprang litt vekk, mot leiren, før han stoppet. Ravnepote var blitt stående stivnet igjen.

"Kommer du?"

Tornelabbs usikre stemme vekket Ravnepote, fra tankene om den mystiske stemmen. Hvem var den? Var den virkelig? Han summet seg raskt opp og løp etter Tornelabb.

De to unge lærlingene løp gjennom skogen så fort de korte bena kunne bære dem. Ravnepotes tanker var rotete og ufokuserte, og han tenkte ikke på hvor han løp, men potene sørget for at han ikke mistet Tornelabb av syne.

For mens han var sunket ned i virvaret av tanker om stemmen, drev instinktet hans han fremover etter vennen. Han la knapt merke til at de saknet farten da de var ved gulltorntunnelen.

Inne i leiren ventet Morgenhale, Svartfugl, Støvhale og Sandpote. Øynene til søsteren hans lyste av triumf da hun så at de andre lærlingene kom tilbake nesten tompotet. Selv hadde hun funnet en trost og en skogsmus.