Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Fire

Firetre så like majestetisk ut som det pleide. De mektige løvtrærne sto høyt mot himmelen, mens de bare grenene skinte som sølv i stjerneskinnet. For alle katter i flere generasjoner hadde dette vert ett møtested, et sted for kunnskap og innsikt.

For Stormstjerne var det noe helt annet.

Det var ett sted for hemmeligheter.

Siden hun ble nestleder, hver gang hun hadde kommet hit med klanen, hadde hun som alle andre følt spenning, alvor og nysgjerrighet. Men under alt dette, som en ny spire under frossent løv, lå en annen følelse.

Skyld.

Hun var redd. Redd for at noen skulle finne ut hvilken hemmelighet hun bar på. Finne ut hva hun hadde gjort. Og hva hun muligens fremdeles gjorde.

Stormstjerne lukket øynene og lot minnene strømme over seg.

***

For mange årstider siden, da hun bare var en lærling, hadde hun jaktet på en stor hare. Hun hadde alltid hatt problemer med å fange harer, fordi å trå forsiktig var ikke det hun mestret best. Hun husket hvor ivrig hun hadde vært etter å fange den haren, og ta den med tilbake til mentoren.

I sin oppspilthet og frustrasjon hadde hun, da haren løp over tordenstien, løpt etter nesten uten å nøle. Det var kanskje lenge siden, men Stormstjerne kunne fremdeles kjenne den veldige tilfredsstillelsen i potene da hun bet over nakken til det langbeinte byttedyret.

Så hadde han kommet, og ødelagt alt. "Hvem er du?"

Den unge lærlingen, Stormlabb så opp. Foran henne sto en Skyggeklanlærling. Hun kjente hjertet hamre seg vei opp i halsen. Hun var på Skyggeklanens territorium. Foran henne sto en lærling, kanskje to måner eldre enn henne, men en del større. Ville han angripe henne?

Kjære Stjerneklanen, tenkte Stormlabb fortvilt. Hun spente hver muskel fra nakken til haletippen, og gjorde seg klar til å forsvare seg når den andre lærlingen kastet seg over henne.

Men det gjorde han ikke. Han bare mønstret henne interessert. Stormlabb skjønte ikke hva som skjedde, så hun bare så på han og prøvde å skjule redselen sin.

Han hadde en pen, lys, rødfarget pels, som da solen skinner på løvfalltrær. Øynene hans var grå, som Stormlabb sine, men de hadde en mye livligere og lysere skinn i seg. Stormlabb tok seg selv i å tenke at han var en svært attraktiv katt.

"Jaktet du på haren?" spurte han.

Stormlabb nikket, men hun holdt musklene godt spent. Prøvde han å distrahere henne? tenkte hun forvirret. Bakken rundt dem var varm, og gresset var høyt. Sola skinte på de to lærlingene, og det var en perfekt løvgrøntsdag. Enda kjente Stormlabb seg kald.

Den flammefargede lærlingen holdt blikket hennes, men øynene hans var ikke utfordrende. Til slutt kastet han ett lurt blikk på henne, og mjauet, lavt:

"Ikke vær redd, jeg skal ikke si noe."

Stormlabb ble litt paff, men tenkte seg ikke om to ganger. Her sto en lærling og var villig til å la en inntrenger gå, og da burde hun ta sjansen raskt. Hun snudde seg og løp tilbake til Tordenstien, og enset knapt den illeluktende stanken.

Hun kunne skimte ett svært og buldrende monster i enden av synsfeltet, og kjente svake vibrasjoner under potene. Hun ventet til det hadde kjørt forbi, før hun gjorde seg klar til å løpe over stien.

"Vent! Hva heter du?"

Det var Skyggeklanlærlingen som ropte på henne. Hun snudde på hodet og møtte de grå øynene hans i ett kort hjerteslag. Stormlabb visste ikke om det var ett øyeblikks skyldfølelse, eller takknemlighet, som fikk henne til å svare.