Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Seks

"Ravnepote holdt på å bli bitt av en slange!" fortalte Tornelabb med glødende øyne.

Ravnepote så ned på potene sine, da han så sjokket som gled over krigerenes blikk.

"Hva? Men - er slangene våknet?" mjauet Støvhale forvirret.

Svartfugl knurret irritert. "Driver du ap med oss, Tornelabb?" mjauet han med en lett advarende tone i stemmen.

Tornelabb ristet heftig på hodet. "Nei, helt sant!"

"Hvordan slapp du unna uskadet?" ville Morgenhale vite.

"Det var utrolig!" Tornelabb svarte for ham, med små tilfredsstillende rykk på halen. "Han hoppet i luften, og lurte slangen til å tro at han var en stor og farlig kriger."

Ravnepote kunne ikke la være å nyte de imponerte blikkene de voksne ga ham. Sandpote så ut som om hun ikke i sin villeste fantasi kunne tro at broren hennes var så kjapptenkt, men hun hadde også ett anerkjennende uttrykk i de brune øynene.

"Du må komme deg bort til medisinkatthulen med en gang!" mjauet Svartfugl bestemt. "Når man er i sjokk merker man ikke ting like godt, og hvis den slangens tenner har vert borti deg kan det plutselig gå lang tid før du kan fortsette opplæringen."

Ravnepote var sikker på at han var uskadd. "Men jeg -" begynte han.

"Ikke noe men," fastslo Støvhale. "Svartfugl har rett."

Med slitne poter trasket Ravnepote bort til medisinkatthulen, og ble møtt av en søt urtelukt. Han hadde kjente at han likte medisinkatthulen. Å komme dit, var som å ta en pause fra lærlingverdenen. Det var ett sted der krigerkodeksen ikke eksisterte, i hvert fall ikke den som Ravnepote levde etter.

Han ble stående ved utgangen, usikker på om han fikk gå inn. Der inne var Tåkevind opptatt med å undersøke Snøtåke. Ravnepote kunne merke en bølge av forskjellige følelser fra den hvite krigeren, og lurte på hva det var.

"Hei Ravnepote!"

Bregnelabb, Tåkevinds lærling, møtte ham. Hun kastet ett nervøst blikk over skulderen mot mentoren sin, før hun satte seg foran Ravnepote og krøllet halen rundt potene.

"Hei, Bregnelabb," stammet Ravnepote. "Jeg, altså, Støvhale sendte meg, fordi, når jeg trente i dag, så - møtte jeg en slange." Han hadde aldri gått til medisinkatthulen før fordi han trengte behandling, og han synes det var rart.

Bregnelabb sperret opp øynene. "En slange? Den bet deg ikke?"

Ravnepote ristet sjenert på hodet. "Jeg - jeg tror ikke det."

Medisinkattlærlingen fikk ett besluttsomt uttrykk. "Vel, jeg må uansett sjekke. Kom inn."

Inne i hulen begynte Bregnelabb å gå rundt Ravnepote, kjenne på pelsen hans og stille ham spørsmål, som om han var svimmel. Ved siden av dem holdt Tåkevind på med Snøtåke. Idet Bregnelabb begynte å finne frem noen urter hun ville at Ravnepote skulle spise for sikkerhetsskyld, ble han grepet av en innskytelse.

"Du Bregnelabb", begynte han nølende. "Hender det at du, liksom, blir snakket til av Stjerneklanen?"

"Hvordan da mener du?" mjauet hun fraværende, og dyttet en tørket, klumpete rot mot ham. "Spis, er du grei."

Ravnepote tygget lydig i seg den seige roten før han svarte. "På en måte, som stemmer i øret ditt, eller -" han husket drømmen sin sist natt. "- i drømme."

I ett kort hjerteslag så Bregnelabb mistenksom ut, og Ravnepote holdt pusten, og ble med ett redd for at hun fikk mistanke til at hva han hadde drømt - og hørt. Men så lettet uttrykket fra øynene hennes.

"Når jeg drar til Månesteinen ved halvmåne, så får jeg drømmer og tegn fra Stjerneklanen. Men ikke utenom det."

Ravnepote pustet ut. Han ville ikke fortelle noen om drømmen og stemmen - enda. Kanskje det var galt å høre sånne stemmer? Han ville ikke at noen skulle bli sinte. Han ble så fortapt i sine egne tanker, at Snøtåkes plutselige utbrudd fikk han nesten til å hoste opp urtene Bregnelabb ga ham.

"Jeg kan ikke vente med å fortelle det til Haresprang! Tusen takk, Tåkevind." malte hun.

Og så for den hvite hunnkatten lykkelig ut av medisinkatthulen. Ravnepote så forundret etter henne, og merket ikke at Tåkevind kom og satte seg ved siden av ham.

"Snøtåke skal flytte inn i barselhulen," forklarte han fornøyd. "Nye kattunger til Tordenklanen!"

Ravnepote tenkte på kattunger og dronninger med store mager. Han husket tiden da han fremdeles diet fra Hasselløvs mage. Når Snøtåkes kommende kattunger ble seks måner, ville han kanskje være kriger. Var det hans egen fremtidige lærling som ventet i den vakre krigerens mage?

Ravnepote prøvde å glede seg over denne nye nyheten, men som en stormfull sky lå tankene hans om mystiske drømmer og hviskende stemmer tungt over sinnet hans, og nektet å slippe tak i ham.