Kattekrigerne: Hevnens Avl

Kapittel Fire

"Stormlabb."

Lærlingen myste på henne med det samme interesserte uttrykket. Så mjauet han noe som fikk hele ryggraden til Stormlabb til å skjelve, på en varm og ny måte hun aldri hadde merket før.

"Kanskje vi møtes igjen, Stormlabb."

Den grå hunnkatten sa ingenting, men løp over Tordenstien med ett bankende hjerte, helt uvitende om at hun nå hadde gjort en feil som skulle endre livet hennes for alltid.

***

Stormstjerne åpnet øynene igjen. På bare ett hjerteslag hadde alle minnene som hun hadde hatt tidligere den dagen, da hun observerte Ravnepote strømmet tilbake. Hun svelget. Hver eneste gang hun besøkte Firetre husket hun den gangen. Det første møtet.

Som skulle senere bli til mange flere.

Den røde Skyggeklanlærlingen hadde blitt hennes trygge hule. De hadde møttes i hemmelighet hver halvmåne, om natten. Han hadde forstått henne. Hun hadde forstått ham.

De hadde begge strevd med lærlingpliktene, hatt problemer med å lære seg alle teknikkene, og vært frustrerte over manglende anerkjennelse fra de eldre krigerne.

Etter hvert ble det til at de trente hverandre. Stormstjerne lærte ham å klatre, og han lærte henne å snike seg fremover i skogbunnen, lydløst som en svak nattevind. De ble hverandres mentorer.

Men det tok lang tid før de stolte på hverandre. I starten hadde Stormstjerne bare turt å veksle noen ord med ham i noen få hjerteslag, før hun trakk seg unna. Men når de først lærte seg å legge usikkerheten til side, knyttet de ett bånd sterkere enn det tykkeste treet i skogen.

Men etterhvert grep realismens harde klo dem også. De sluttet å møtes etter hvert som de begge ble erfarne krigere, og konsentrerte seg om pliktene. Stormstjerne ble valgt til nestleder, og senere leder.

Den grå lederen ledet klanen sin ned i lysningen. Tordenklanen var den siste som ankom.

Alvoret hang som en tung sky over samlingen. Ingen pratet. Både Skyggeklanen og Vindklanen satt stive bak lederen sin, Vindklanen holdt blikket rettet stivt mot Klarstjerne, den vakre, snøhvite lederen av Vindklanen. Men Stormstjerne hadde vært leder lenge nok til å vite at hun var en utspekulert og smart katt, som ikke måtte dømmes på hennes pene ynde.

Skyggeklanen derimot, så bare på Vindklanen. Det uroet Stormstjerne å se det blinde raseriet de hadde i øynene. Skyggeklanen pleide å være en rolig klan, som holdt følelsene sine godt innenfor pelsen. Hva var årsaken til sinnet deres?

Elveklanen virket litt utilpasse. Noen lærlinger pratet mildt med hverandre, men de fleste krigerne kastet usikre blikk mot de sinte Skyggeklankattene og pratet lavt og raskt seg i mellom.

Stormstjerne hoppet opp på Storsteinen med en gang, for det virket som om hele lysningen bare ventet på Tordenklanen. Og ja, ikke før hun hadde satt seg ned, før Bjørkestjerne, den eldre lederen fra Elveklanen tok ordet.

"Velkommen alle klankatter," mjauet han med en dyp og brysk stemme. "Det er fullmåne og vi møtes igjen ved Firetre for å dele siste nytt."

Stormstjerne lyttet oppmerksomt, for hun visste at Bjørkestjerne skulle til å fortelle hvordan Elveklanen hadde hatt det den siste månen. Egentlig var det ikke Elveklanen hun kjente potene gnage etter å få høre om, men de to andre. Særlig Skyggeklanen. Men hun lyttet, likevel.

"Vår lærling Mørklabb har blitt kriger, og fått navnet Mørksol." Bjørkestjerne tidde mens klanen hans ropte navnet til Mørksol, en liten, sotfarget hannkatt.