Invisible 2, Et svar på alt, nesten

Et hus med mange minner

//Tok navnet på kapittelet fra invisible (første historie)//

Alt i huset er forandret. En svak malingslukt strømmer mot meg. Veggene som før var røde er nå malt hvite. Alle møblene som var gamle er byttet ut med nye, moderne møbler. Jeg kjenner meg plutselig veldig glad og tilfreds. Alt er så bra nå for tiden. Så kommer jeg til å tenke; hva om Thomas ikke hadde vært så innpåsliten og vi aldri hadde blitt kjent. Joda, da ville han mest sannsynlig vært her i dag, men antagelig ikke jeg. Jeg begynte nemlig å kutte meg før jeg ble kjent med Thomas, men det stoppet raskt! Det jeg mener er bare det at om Thomas ikke hadde kommet til meg den gangen da jeg var så langt nede i kjelleren. Om mamma og pappa ikke hadde kommet. Da ville jeg vært dø nå!

-

*Skrik* Jeg blir avbrutt av et høyt, skjærende skrik som kommer fa stuen. Jeg løper inn og finner Lisa stående på en stol med fingen pekende mot noe svart og lite i et hjørnet. "Lisa, hva er det?", spør jeg litt småirritert. "Det... Det er en... en edd... edderkopp! Der er en edderkopp der borte!", svarer hun skjelvende og med redd stemme. "Lisa, lille venn", sier jeg til henne med babystemme. "Det er snakk om en liten, ufarlig edderkopp. Den er mest sannsynlig mye reddere for deg en det du er for den, ok? Nikk hvis du forstår" Lisa ser på meg med et dumt blikk. Hun hopper ned fra stolen og løper ut, mens hun skriker på moren og faren.  Jeg går ut igjen i gangen og finner tingene mine. Når jeg står foran døren inn til rommet mitt, kjenner jeg gleden vokse. Kuna har sagt at han har gjort rommet mitt annerledes, bedre! Jeg er skikkelig spent i det jeg åpner døra og går inn. Alt er over forventningene. Den kule sengen, de fancye møblene og den fine pulten. Med ett jeg kikker nærmere på pulten, får jeg øye på noe lite og hvitt, lignende en konvolutt.