Invisible 2, Et svar på alt, nesten

Det første møte

Kuna ser på meg og oppdager tårene i øynene. "Sophie, går det bra?", spør han meg forsiktig. "Jada! Det er bare det at det va her vi møttes første gangen! Du vet, her ble jeg kjent med Thomas!", svarer jeg mens en tåre renner nedover kinnet. Jeg husker det så godt! Det var her vi snakket sammen for første gang. Det var en morgningen dagen atter at de hadde flyttet inn, og jeg var sen til skolen.

-

*Flashback*

Jeg forter meg å hente sekken min, slenger på meg noen sko og en jakke, og løper ut. I det jeg runder hjørnet på huset, snubler jeg og faller. «ahhhu» Jeg tar meg til foten, og prøver å reise meg. Men foten svikter, og jeg er på vei til å falle, men noe hindrer meg. Da jeg snur meg, ser jeg inn i noen krystall grønne øyne.

«Oisann! Du falt» Nabogutten setter meg forsiktig ned og ser på foten min. Forskrekket som jeg er, og sjokkert som jeg er svarer jeg raskt og frekt. «Ja! Det var godt observert» men jeg angrer med en gang jeg sier det. «Beklager! Det var ikke meningen! Unnskyld.» Jeg bøyer hodet, og sier det lavt. «Det er helt greit asså! jeg er ikke sånn dølling som ikke tåler no som helst!» Jeg blir overrasket over svaret hans! «Nei! Selvfølgelig ikke» Jeg tar meg til foten igjen, og kjenner hvordan det brenner! «Kan du gå, eller er den brukket?» Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg bare reiser meg. Denne gangen faller jeg ikke, men blir stående. «Jeg kan stå! Den er ikke brukket.» «Ja, det var godt observert!» Gutten hermer etter hvordan jeg sa det tidligere, og vi begynner begge å styrt le. «Jeg heter Thomas forresten.»

*Flashback end*

-

Jeg tørker bort tårene, tar tingene mine og går mot døren. Det er så godt å være tilbake! Jeg ser på den trefarga døren. Sakte tar jeg i gullhåndtaket og vrir om. I det jeg kommer inn, måper jeg!