Invisible 2, Et svar på alt, nesten

En ukontrollert kropp

Deliah ser på meg med et bekymret blikk, mens hun venter på svar. "Jada, det går greit!", svarer jeg og går forbi Deliah og inn. Bak meg kommer Tassen. Nå har jeg ikke kontroll over hva jeg gjør lengre. Det er som om noen har tatt bolig i kroppen min, og kontrollerer den. Jeg sparker av meg skoene og bena mine flytter seg opp trappen. I det jeg lukker døra til Thomas' rom hører jeg Deliah skrike ett eller annet om en farlig gang. Jeg stopper opp et sekund. Hvordan kan Deliah vite noe om den hemmelige gangen? Vi sa det jo aldri til noen, vi sverget begge to.

-

Jeg avbryter meg selv i tankene idet jeg går ned den lange, runde trappen. Jeg må bære Tassen for å få han med. Når jeg står foran døren bringer det tilbake mange minner. Nå har jeg kontroll over kroppen min, og står og vurderer om jeg skal gå inn døren eller ikke. Jeg drar ned dørhåndtaket og døren glir opp med et knirk. Jeg lukker den og går mot det store rommet. Når jeg kommer inn i rommet, ser jeg noe som er endret. Et hull er gravet der hvor jeg skulle grave når det raste. Jeg går helt bort og titter ned. Der nede er det merke etter en kiste som har ligget. Nå står det bare en spade der og en hjelm. Jeg tar på meg hjelmen, og snur meg rundt. I det jeg snur meg reiser hårene på armen seg. Hjertet dunker fort og hardt, hendene blir klamme og munnen tørr. Jeg merker Tassen klamrer seg til meg. Han klynker svakt og ser med store øyne mot enden av rommet. Langt der borte i en liten krok åpner en dør seg. Jeg setter meg ned på huk for å løse opp båndet til Tassen. Om de som kommer oppdager meg, kan han være siste utvei. Jeg hvisker "Hent hjelp" i øret hans, og lar han begynne og grave videre på hullet. Mold og jord fyker rundt, og på bare noen minutter er Tassen ikke å se. Jeg snur meg brått tilbake mot døren når jeg hører en lyd. Tankene raser gjennom hodet mitt og når jeg ser hvem som kommer, skvetter jeg til.