Invisible 2, Et svar på alt, nesten

Invitasjonen

"Det er bare meg", sier jeg og slenger av meg sekken i gangen. Jakken henger jeg fint på knaggen og skoene setter jeg i hylla.

-

Et år er gått. Mye har skjedd. Jeg hørte på mamma og pappa. Jeg hørte på Thomas. Det de sa på sykehuset, det om at jeg ikke måtte sørge over tapet av dem, det satte dype spor! Jeg heter fortsatt Sophie, men er blitt ett år eldre, altså 16 (Vel, 16 om noen uker). Jeg bor sammen med fostermoren og fosterfaren min. Etter at Thomas døde, ville jeg bort. Nå bor jeg så og si på andre siden av kloden. Jeg bor i Australia. Den nye fosterfamilien min bestemte seg for å flytte hit for snart ni måneder siden. Jeg, Rose(mammaen), Jack(pappaen), Lisa(søsteren på 16år, men et halvt år yngre en meg) og hunden Ron bor derfor her i Australia nå.

-

«Rose, er du her?», skriker jeg mens jeg går inn på kjøkkenet. Bak skapdøren titter et stort brunt hode frem. «Hei, vennen min. Hvordan var siste skoledag før sommeren?», spør Rosie, mens hun tar ut en hvit bakebolle. Hun har på seg et blåstripete bakeforkle som er over griset med mel. «Joda. Den var fin den. Trist å si ha det til vennene mine, men du vet, sånn er livet», svarer jeg mens jeg tar ut melken av kjøleskapet. «Du Sophie, jeg tenkte på noe. Vi har fått en invitasjon fra Norge. Den kommer fra Thomas pappa og mam...», mer rekker ikke Rose og si før jeg avbryter. «Stemamma, Thomas' stemamma» «Ja, stemamma da, men uansett, de inviterer oss til Norge. Du skjønner det at om tre uker ville det vært Thomas bursdag og de vil ha en slags minnemarkering som de vil du skal være med på! Så, hva sier du?» Jeg ser med store øyner på Rose. Det er rolig en liten stund, mens jeg tenker over det hun nettopp sa. "Jeg tror han hadde villet det", sier hun litt forsiktig og ser på meg. "Mhm! Oki da.", svarer jeg forsiktig. "Da er det bestemt. I sommerferien reiser vi til Norge! Jeg har allerede snakket med Kuna, og han har masse ledig plass til oss. Dessuten er det jo rett ovenfor huset hvor Deliah og faren til Thomas, var det Liam, ja, Liam bor. Kort vei til minnemarkeringen!" Rose høres litt for glad ut, men drit i det! Dette skal bli en super sommer! Dette skal bli min sommer (med) Thomas.