Jeg orker ikke å gå til skolen nå, så jeg lata bare som om jeg hadde vondt i magen og at jeg hadde høy feber. Liksom... Jeg fant fram PC'en min og gikk rett inn på spotify, gikk inn på spille lista som jeg har laget ved navn 'Broken'. Triste sanger, og et trist liv. Bedre blir det ikke! Kjenn serkasmen.. Jeg merket noe på toppen, 'Isac Elliot listens to this' sto det. Er han også knust..? Ja, særlig.
Etter flere timer med å bare høre på triste sanger og tårer som rant ned tilfeldig når en sang beskrivde akuratt hvordan jeg hadde det, gikk jeg ned til kjøkkenet og fant frem vannkokeren. Jeg lagde meg en kopp med chappeshino(?) og satt på TV'en. Det banket på, og jeg skvatt. Sånn jævlig. Koppen dulta jeg litt borti, og sølte over meg. "FAEN!" ropte jeg og rev av meg joggebuksa. Det banket på, enda mer intenst. Jeg åpnet døra. Guess who? ARIANA GRANDE! Skulle ønske, men uheldigvis var det bare, Isac.
"Dn.." begynte han. Og så stanset han, jeg hadde bare på truse, BH, og en t-shorte. "Noe mer?" spurte jeg irritert. Han kremtet før han startet igjen. "Jeg beklager.. Jeg elsker deg." sa han og snudde seg. "Isac, vent!" ropte jeg. Han snudde seg, forventningsfullt. "Jeg.." jeg nølte. "Hater deg," fullførte jeg og smalt igjen døra. Det var ikke det jeg skulle si.. Jeg skulle si elsker deg, ikke hater deg. Jeg gikk inn til stua, med tunge skritt og et tomt blikk i et ubestemt punkt.
Skulle ønske eselet mitt var her, akuratt nå. Isac, mitt idiotiske esel. Han ødela det, og nå er det jeg som svir for det. Det er ikke rettferdig. Verden er urettferdig. Et stort helvete med trillioner av folk, som later som om dem er glade. Men innerst inne, vet alt og alle at dem har blitt såret dypt en eller annen gang, og lider fortsatt med det.
Jeg satt og så tomt på TV'en, et intervju. Men en setning gikk som et spyd tvers igjennom meg, "La oss alle gi en stor applaus til den finske, og sjarmerende popstjernen... ISAC ELLIOT!". (Isac har blitt berømt gjennom årene..).
Jeg sperret opp øynene, og ørene mine ble spisse. "Hei, velkommen hit!" sa intervjueren. Isac så på noe helt annet. "Å.. Hæ? Hva sa du igjen?" smilte Isac i panikk, og var nervøs. "Velkommen hit, sa jeg!" intervjueren var fortsatt ganske ivrig. "Så, vi har hørt du har kjæreste..?" det første, og det værste spørsmålet av dem alle. Isac drømte seg vekk igjen. "Hæ? Åh.. Jeg hadde kjæreste. Det er over nå." sa Isac, trist. "Om jeg får lov til å spørre, har du kjærlighets sorg mener du?" spør mannen. De må pirke i alt dem ikke har noe med.
"Ja.. Altså, jeg ødela det selv. Hun er helt nydelig, har ikke gjort en eneste dritt. Men så kommer jeg, som den idioten jeg er, og er utro!" sier Isac. Oj.. At han faktisk sa det på TV...
Et nummer står nederst TV kjermen. Jeg ringer. Det piper to ganger før en mørk stemme svarer. "Ja, hei. Kan jeg hjelpe deg med noe?" spør stemmen. "Kobl meg til intervjuet, nå!" nærmest skriker jeg. Uten å nøle kobler personen meg til intervjuet.
"Isac.." sier jeg, lavt, nærmest hvisking. "Dn?!" sier han, og ser fortvilt rundt. "Jeg elsker deg, fortsatt." sier jeg og legger raskt på. Tårene pressa selvfølgelig på, og jeg slapp dem ut, uten å nøle. Faen så svak du er Dn..
Vote og kommenter for mer! (Gjerne fine kommentarer, motiverer meg sykt mye til å skrive oftere!)