Del 19!!
Enjoyyyyy!
Og btw så tok dette lang tid å skrive så jeg håper at du vil sette pris på det og kanskje trykke på stjerna? 😁
—————————————
Jeg lukker øynene mine, og åpner dem.
Nei, han er fortsatt der.
Jeg ser bort, og tilbake på han.
Men han er der fortsatt.
«Hva? Men hvordan?», kommer det ut av meg, nesten utydelig.
Jeg hallisunerer ikke.
Ethan står der.
Han står faktisk der. Lent inn mot skapene. Med arma i kryss. Og ser på meg med et forferdelig smil.
Et selvsikkert smil. Et smil som sier meg at han vet at de har meg nå. At han vet at jeg ikke kan komme meg unna dem.
Men hvordan?
Danny sa at de ble arrestert av politiet. At de sitter bak lås og slå.
Kanskje de rømte? Men da hadde politiet kontaktet oss. De måtte ha kontaktet oss.
Telefonen min har ikke ringt, og jeg har ikke hørt at jeg har fått noen meldinger heller og jeg vet at jeg har på lyd.
«Næmmen, for en tilfeldighet at du skulle være her da», sier Ethan etter å ha sett på meg i en lang nok stund.
Jeg ser opp på han med et drepende blikk som forhåpentligvis skjuler frykten som har tatt over kroppen min nok en gang.
Før jeg svarer noe som helst roper jeg:
«HJELP! NOEN VÆR SÅ SNILL, DET ER-...», av full hals sånn at stemmen sprekker opp, men rekker ikke å rope mer før jeg blir dratt tilbake av en varm hånd som går over munnen min, og holder meg nede sånn at jeg ligger nesten i fanget hans.
«De kan ikke høre deg, og hvis de kan går det utover dem og deg», hvisker han som holder meg mykt inn i øret mitt.
Jeg vet hvem det er. Den stemmen er skremmende lett å kjenne igjen.
Oskar.
Ethan setter seg ned på huk rett foran meg.
«Jeg ville ikke ha ropt om hjelp nå hvis jeg var deg. Du rømte når du lovte at du ikke skulle, og det verste er at vi trodde på deg, så hvis du roper på hjelp går det utover hjelpen og deg», sier han og prikker meg på nesa når han sier «deg».
Brystet mitt går opp og ned. Jeg er i sjokk. Jeg skjønner ikke hvordan de kan være her nå, det er jo helt ulogisk. Det eneste jeg vet er at de vet hvilken skole jeg går på og hvor jeg bor osv -fordi de er noen freaks som stalker meg-, så det med at de fant meg er ikke så vanskelig å forstå.
Men de var jo arrestert!?!? Huhhhhh.
Oskar fjerner hånden sin fra munnen min etter den klare trusselen fra Ethan.
Han reiser seg og drar meg med han opp.
«Hvordan kan dere være her nå?», sier jeg med uheldigvis en usikkerhet og skjelven stemme.
«Neei si det, vi kan jo ikke la favoritt jenta vår bare forlate oss sånn, hvertfall ikke etter at hun lovte å ikke gjøre det», svarer Ethan med en leken, men fortsatt seriøs stemme.
-de bryr seg tydeligvis veldig mye om løfter disse gutta-.
Det går kaldt nedover ryggen på meg.
Tårene presser på selvom jeg for harde livet prøver å holde dem unna.
Oskar holder armene mine bak på ryggen og høyrehånda mi toucher no hardt som er i høyre baklomme.
Holy shit! Det er telefonen min. At jeg ikke har tenkt på det tidligere! Jeg kan skaffe hjelp.
Hånda mi sklir sakte opp telefonen fra baklomma. Forhåpentligvis dekker ryggsekken min hendene mine for øynene til Oskar.
Tommelen min finner veien til av-knappen og trykker den ned fem ganger.
En, to, tre, fire, fem. -når du gjør det kommer det en sos-knapp opp som du kan skyve-.
Telefonen rister to ganger, og jeg ber til Gud om at Ethan og Oskar ikke hørte det.
Men neida, ei hånd kommer over den jeg holder telefonen i.
«Vel vel vel, du lærer ikke», sier Oskar og prøver å ta telefonen fra meg.
Men jeg holder hardt rundt den og hånda bak ryggsekken. Jeg prøver desperat å finne sos-knappen, men det er ikke lett når du ikke kan se eller føle den og når noen prøver å ta telefonen vekk fra deg.
Til slutt får Oskar nok og tar et hardt og stramt grep rundt den andre hånden min.
«Gi meg telefonen, ellers brekker jeg fingeren din», sier han med sammenbitte tenner og dønn alvorlig -men allikevel kontrollert- stemme.
«AU, stopp!», roper jeg og prøver med all min kraft å komme løs fra grepet hans.
En stram, forferdelig følelse stikker seg gjennom pekefingeren og det føles ut som at noen konstant stikker nåler gjennom den.
«Så gi meg telefonen», gjentar han i samme kontrollerbare og alvorlige tone.
«GI DEG, HVA FAEN, AAAU», skriker jeg.
Ethan våkner plutselig opp og kjapper seg med å legge ei hånd over munnen min.
«Eyeyey, hva var de vi sa? Ikke rop», sier han med ansiktet sitt millimeter fra mitt -han ser så klart ned på meg, men allikevel er det ganske nærme-.
«Gi oss telefonen», legger han til og holder ut den ledige hånda som ikke er over munnen min.
Jeg nøler og ser ned på den, og opp på Ethan igjen.
Ethan stønner frustrert ut og gir Oskar et blikk. Oskar vrir pekefingeren min enda litt til. Jeg skyter ut et skrik i Ethans hånd.
Han ser skuffet ut -sikkert fordi jeg skrek igjen-, og nikker til Oskar.
Oskar tar tydeligvis hintet, for ett sekund etter vrir han den enda mer rundt.
Smerten er intens og høyrere enn noen gang. Jeg ser ned på hånda til Ethan. Når Oskar vrir fingeren min enda lenger får jeg nok.
«Okey okey okey», mumler jeg bak Ethans hånd.
Jeg tar frem telefonen og skal til å legge den i Ethans ledige hånd, men før det tar jeg et raskt kikk på den og finner sos-knappen og sveiper den til høyre.
Ethan så tydeligvis det for han napper den ut av hånda mi og smadrer den i bakken, og tråkker på den.
Jeg skvetter og ser ned på den nydelige telefonen min som er smadret i biter.
Ethan tar bort den varme hånda si fra munnen min mens Oskar snurrer meg rundt, og dytter meg bak mot skapa.
Jeg treffer dem med et høyt dunk og stønner.
Begge følger på og presser meg hardt opp mot skapene, mens de stirrer ned på meg med morderiske blikk.
«Du må virkelig lære deg å høre på oss», sier Oskar med en irritert stemme.
Nå først får jeg se han ordentlig.
Klærne hans er akkurat de samme som gutten jeg så løpe i skogen tidligere i dag hadde på seg.
Ohmygod! De spionerte på meg nå også. Er det mulig.
Gåsehuden kribler oppover nakke og armer mens det går kaldt nedover ryggen på meg.
Jeg ser opp på dem med et blikk som hadde drept dem.
«Dere bestemmer ikke over meg», sier jeg med sammenbitte tenner mens jeg prøver å smyge meg unna dem.
«Gi opp», sier Ethan med sin alvorlige stemme.
I det fjerne hører vi noen høyhælte støvletter komme i vår retning.
«Fuck, det kommer noen», sier Ethan til Oskar.
Han plasserer hånden sin på munnen min, igjen, og sier:
«Ikke et ord, ellers er du ferdig. La oss ta oss av pratingen, forstått», visker han.
Jeg rister langsomt på hodet.
De tunge skrittene kommer nærmere.
Når dem er rett rundt hjørne tar Ethan bort hånda si fra munnen min, og drar meg bort fra skapene og inn i armkroken hans.
Armen som han ikke har rundt meg, holder hånden min bak ryggen hans. Hvis jeg prøver å vri den ut av grepet, strammer han det enda mer.
Lyden er bare et par meter fra oss, og rundt hjørnet kommer det ei vakker dame i 30 åra til syne.
Det er Fru Røsme, norsklæreren min.
«Næmmen hei Ivy! Så godt å se deg igjen. Så bra du har det bra og at du kom deg helskinnet hjem igjen», sier hun med sitt nydelige smil.
«Jeg kan ikke forestille meg hva du har gått gjennom. Men heldigvis kom du deg gjennom det og kom deg hjem», legger hun til.
Jeg svelger når hun sier «du kom deg gjennom det».
Jeg skal til å åpne munnen for å si at jeg er i ei litta knipe, men jeg merker at Ethan strammer hånda mi. Så jeg tar pusten godt inn og sier heller:
«godt å se deg også», ikke like entusiastisk.
Ethan strammer grepet rundt hånda mi enda mer og jeg må bite meg i kinnet for å ikke lage en grimase.
Fru Røsme ser underlig på Oskar og Ethan.
«Jeg kan ikke huske å ha sett dere her før, hvem er dere?», sier hun høflig.
«Jeg er kjæresten til Ivy, og dette er min beste kompis», skyter Ethan rett ut med en overraskende høflig og naturlig stemme mens han kysser meg på pannen.
Kjæreste!! Hva faen! Kunne han ikke funnet på noe annet!!
«Vi vil bare forsikre oss om at hun kommer vel frem til skolen og timen», legger han til.
«Jaha, det skjønner jeg etter alt som har skjedd. Dere var nok veldig redde for henne. Dere skal få litt tid til å si hade og sånn, men du er snart 35 minutter for sen Ivy, så kjapp kjapp», sier hun mens hun klapper to ganger i hendene når hun sier «kjapp kjapp».
«Det er mottatt», sier Oskar og smiler til henne.
«Bra, det var hyggelig å hilse på dere», sier Fru Røsme og går videre nedover gangen.
Hun går med sine høyhælte støvletter bortover den lange, slitte skolegangen. Jeg ser på henne og prøver så godt jeg kan med å ikke skrike at hun skal komme tilbake. At jeg trenger hjelp. At dette er kidnapperne mine.
Men jeg har truslene til Ethan i hodet mitt på replay hele tiden. Hvis jeg roper på hjelp går det utover både hjelpen og meg, og jeg vil ikke at noen skal bli skadet, eller verre drept, på grunn av meg.
Så jeg biter meg selv i tunga og trekker pusten dypt inn og slipper den ut mens jeg bøyer hodet i en utmattet stilling.
Oskar og Ethan venter med å gjøre noe som helst før hun er borte.
«Se der, nå lærte du», sier Oskar med et hånefullt blikk.
Jeg gjengjelder det med et morderiske et.
«Kom igjen, de andre er rett uttafor skolen», sier Ethan og nikker mot den veien vi mest sannsynlig skal gå.
De begge tar hver sin arm i et stramt grep, og nesten drar meg bortover.
Ja... da er det på'n igjen.
——————————————
😁⭐️😁⭐️😁⭐️😁