Ivys POV
Jeg har seriøst en staredown med fem gutter på en gang.
Jeg bare venter på at de skal bryte den kleine stillheten og fortelle meg hvorfor jeg er her.
«Ok, vi kan presentere oss da vel», propper det ut av han som står helt til venstre for meg.
«Jeg er Marius, dette er Ethan, Tom, Eirik og Oskar», sier Marius mens han peker på en etter en bortover rekka de står i.
Jeg får ihvertfall sett dem ordentlig nå.
Marius er høy, grønne øyne, brunt hår - den mørkeste fargen av dem alle på håret, ehm og veltrent.
Ethan er på samme høyde sånn ca som Marius, brune øyne, brunt hår, og ja.. veltrent.
Tom er den laveste av dem, men likevel et halvt hodet høyere enn meg, brunt hår, brune øyne, også veltrent - bombe.
Eirik er den høyeste av dem, brunt hår , men lysest farge på det, grønne øyne, ja.. og veltrent.
Oskar er på sånn ca lik høyde som Ethan og Marius, brune øyne, ooooog veltreeent.
Alle sammen har noen ting til felles:
- høye
- sterke og veltrente
- brunt hår
- og kjekke, -vent hva?
Altså de er ikke stygge akkurat hehe.
Jeg bare ser på dem. Det er jo ikke sånn at jeg kan svare akkurat.
«Pizzaen blir kald, så skal vi gå å spise?», sier Ethan.
«Du hadde fått du og, men du var slem jente og prøvde å stikke av», sier han mens han ser på meg.
Han er litt skummel.
Men jeg skal ikke vise at jeg er redd. Jeg himler med øynene og bare ser tomt på dem.
Så det var tydeligvis en pizzadude som ringte på.
De så ikke så fornøyde ut med jeg himla med øynene. Alle fem så surt på meg, og bare marsjerte ut av rommet.
*klikk* kom det fra døra. De låste.
Jeg er nå alene på rommet, i mørke...
Flott
Kort og kjedelig del, jeg vet. Beklager.
Håper du liker boka så langt! Den skal bli mer interessant og spennende lenger inn, må bare komme i gang med den først:)