Slangens øyne glødet blindt fremfor seg, og den tynne tungen smatt lynraskt frem og tilbake. Det raslet i løvet på bakken da den vred seg løs fra den døde musen.
Den vrengte seg i hjertet til Ravnepote av frykt. Han hadde aldri vært så redd før i hele sitt liv. Det eneste han greide å tenke på, var synet av hvordan det kom til å se ut når slangen krøllet seg rundt ham, istedenfor musen.
Slangens hode reiste seg fra bakken, og den gled litt fremover. Bare en kattelengde skilte den fra Ravnepote nå. Den unge lærlingen krøp sammen og forberedte seg på å møte slangens bitt.
Plutselig rusket ett nesten umerkelig vindpust ham i pelsen. Det kjærtegnet skuldrene hans og ga ham en skarp, skjelvende følelse.
"Hopp, Ravnepote", hvisket en stemme ham mykt i øret. "Hopp så høyt du kan, og land hardt ned igjen."
Hadde det ikke vært for at musklene til Ravnepote allerede var spent, ville han ha skvettet så voldsomt at han glemte slangen. Fort - redd for å lage for mye bevegelser - kikket han fra side til side. Ingen var der. Var det hans egen underbevissthet som snakket til ham?
"Hopp", hvisket stemmen igjen, mer intenst denne gangen. Med øynene festet til slangen lurte Ravnepote på om han skulle lystre den. Å hoppe stred imot instinktene hans, som sa at han skulle holde seg i ro. Det var det Tornelabb hadde sagt også, hold deg i ro.
Men slangen gled enda en muselengde nærmere, og Ravnepote skjønte at han ikke hadde lang tid igjen før han ble angrepet. Han fikk ikke flere sjanser.
Han spente bakbena, og hoppet så høyt han kunne opp i luften. Med kroppen full av adrenalin ble han fylt av en ekstra styrke, og kjente det suge i magen. Da han møtte bakken igjen, trampet han hardt ned med potene.
Til Ravnepotes overraskelse trakk slangen seg bakover idet han landet. Tungen gikk nervøst ut og inn igjen, før den vred raskt på den smidige kroppen og forsvant inn mellom løvverket.
Ravnepote ble stående lamslått og se etter den. Hjertet banket fortsatt, og adrenalinet hadde ikke sluppet taket enda. Han prøvde å få potene til å bevege seg, men det føltes ut som om alle lemmene hans var låst sammen.
Den er blind, tenkte han, idet noe hektet seg på plass i hjernen hans. Den kan ikke se meg, og når jeg hoppet, hørtes det ut som om jeg var mye større enn det jeg er.
"Ravnepote!"
Tornelabb sto fremdeles på den lille knausen. Øynene hans var ømme av lettelse. "Det var nære på!" Han hoppet lett ned fra knausen og kom bort til Ravnepote. "Jeg trodde du skulle ende opp som den musen."
Tornelabb plukket opp det døde byttedyret mellom tennene, og sprang litt vekk, mot leiren, før han stoppet. Ravnepote var blitt stående stivnet igjen.
"Kommer du?"
Tornelabbs usikre stemme vekket Ravnepote, fra tankene om den mystiske stemmen. Hvem var den? Var den virkelig? Han summet seg raskt opp og løp etter Tornelabb.
De to unge lærlingene løp gjennom skogen så fort de korte bena kunne bære dem. Ravnepotes tanker var rotete og ufokuserte, og han tenkte ikke på hvor han løp, men potene sørget for at han ikke mistet Tornelabb av syne.
For mens han var sunket ned i virvaret av tanker om stemmen, drev instinktet hans han fremover etter vennen. Han la knapt merke til at de saknet farten da de var ved gulltorntunnelen.
Inne i leiren ventet Morgenhale, Svartfugl, Støvhale og Sandpote. Øynene til søsteren hans lyste av triumf da hun så at de andre lærlingene kom tilbake nesten tompotet. Selv hadde hun funnet en trost og en skogsmus.
"Ravnepote holdt på å bli bitt av en slange!" fortalte Tornelabb med glødende øyne.
Ravnepote så ned på potene sine, da han så sjokket som gled over krigerenes blikk.
"Hva? Men - er slangene våknet?" mjauet Støvhale forvirret.
Svartfugl knurret irritert. "Driver du ap med oss, Tornelabb?" mjauet han med en lett advarende tone i stemmen.
Tornelabb ristet heftig på hodet. "Nei, helt sant!"
"Hvordan slapp du unna uskadet?" ville Morgenhale vite.
"Det var utrolig!" Tornelabb svarte for ham, med små tilfredsstillende rykk på halen. "Han hoppet i luften, og lurte slangen til å tro at han var en stor og farlig kriger."
Ravnepote kunne ikke la være å nyte de imponerte blikkene de voksne ga ham. Sandpote så ut som om hun ikke i sin villeste fantasi kunne tro at broren hennes var så kjapptenkt, men hun hadde også ett anerkjennende uttrykk i de brune øynene.
"Du må komme deg bort til medisinkatthulen med en gang!" mjauet Svartfugl bestemt. "Når man er i sjokk merker man ikke ting like godt, og hvis den slangens tenner har vert borti deg kan det plutselig gå lang tid før du kan fortsette opplæringen."
Ravnepote var sikker på at han var uskadd. "Men jeg -" begynte han.
"Ikke noe men," fastslo Støvhale. "Svartfugl har rett."
Med slitne poter trasket Ravnepote bort til medisinkatthulen, og ble møtt av en søt urtelukt. Han hadde kjente at han likte medisinkatthulen. Å komme dit, var som å ta en pause fra lærlingverdenen. Det var ett sted der krigerkodeksen ikke eksisterte, i hvert fall ikke den som Ravnepote levde etter.
Han ble stående ved utgangen, usikker på om han fikk gå inn. Der inne var Tåkevind opptatt med å undersøke Snøtåke. Ravnepote kunne merke en bølge av forskjellige følelser fra den hvite krigeren, og lurte på hva det var.
"Hei Ravnepote!"
Bregnelabb, Tåkevinds lærling, møtte ham. Hun kastet ett nervøst blikk over skulderen mot mentoren sin, før hun satte seg foran Ravnepote og krøllet halen rundt potene.
"Hei, Bregnelabb," stammet Ravnepote. "Jeg, altså, Støvhale sendte meg, fordi, når jeg trente i dag, så - møtte jeg en slange." Han hadde aldri gått til medisinkatthulen før fordi han trengte behandling, og han synes det var rart.
Bregnelabb sperret opp øynene. "En slange? Den bet deg ikke?"
Ravnepote ristet sjenert på hodet. "Jeg - jeg tror ikke det."
Medisinkattlærlingen fikk ett besluttsomt uttrykk. "Vel, jeg må uansett sjekke. Kom inn."
Inne i hulen begynte Bregnelabb å gå rundt Ravnepote, kjenne på pelsen hans og stille ham spørsmål, som om han var svimmel. Ved siden av dem holdt Tåkevind på med Snøtåke. Idet Bregnelabb begynte å finne frem noen urter hun ville at Ravnepote skulle spise for sikkerhetsskyld, ble han grepet av en innskytelse.
"Du Bregnelabb", begynte han nølende. "Hender det at du, liksom, blir snakket til av Stjerneklanen?"
"Hvordan da mener du?" mjauet hun fraværende, og dyttet en tørket, klumpete rot mot ham. "Spis, er du grei."
Ravnepote tygget lydig i seg den seige roten før han svarte. "På en måte, som stemmer i øret ditt, eller -" han husket drømmen sin sist natt. "- i drømme."
I ett kort hjerteslag så Bregnelabb mistenksom ut, og Ravnepote holdt pusten, og ble med ett redd for at hun fikk mistanke til at hva han hadde drømt - og hørt. Men så lettet uttrykket fra øynene hennes.
"Når jeg drar til Månesteinen ved halvmåne, så får jeg drømmer og tegn fra Stjerneklanen. Men ikke utenom det."
Ravnepote pustet ut. Han ville ikke fortelle noen om drømmen og stemmen - enda. Kanskje det var galt å høre sånne stemmer? Han ville ikke at noen skulle bli sinte. Han ble så fortapt i sine egne tanker, at Snøtåkes plutselige utbrudd fikk han nesten til å hoste opp urtene Bregnelabb ga ham.
"Jeg kan ikke vente med å fortelle det til Haresprang! Tusen takk, Tåkevind." malte hun.
Og så for den hvite hunnkatten lykkelig ut av medisinkatthulen. Ravnepote så forundret etter henne, og merket ikke at Tåkevind kom og satte seg ved siden av ham.
"Snøtåke skal flytte inn i barselhulen," forklarte han fornøyd. "Nye kattunger til Tordenklanen!"
Ravnepote tenkte på kattunger og dronninger med store mager. Han husket tiden da han fremdeles diet fra Hasselløvs mage. Når Snøtåkes kommende kattunger ble seks måner, ville han kanskje være kriger. Var det hans egen fremtidige lærling som ventet i den vakre krigerens mage?
Ravnepote prøvde å glede seg over denne nye nyheten, men som en stormfull sky lå tankene hans om mystiske drømmer og hviskende stemmer tungt over sinnet hans, og nektet å slippe tak i ham.