Evy
«Beklager at vi ikke rekker hjem til bursdagen din, men vi kommer to dager etter,» sa Philip over telefonen. «Så kan vi feire da. Vi kan ta deg med på den restauranten vi besøkte for noen år tilbake. Den asiatiske.»
Evy ville ikke på noen asiatisk restaurant. Hun ville ikke engang ut og spise. Hun ville bare ha foreldrene sine hjem.
«Hva tenker du, vesla?» spurte Henrik da Philip ikke fikk noen respons.
Evy gulpet og tvang stemmen til å ikke knekke sammen. «Det høres bra ut.»
«Så flott, da sees vi snart. Forhåpentligvis rekker Angelica hjem også før vi drar igjen, så får vi vært sammen alle sammen,» sa Henrik.
Evy bet underleppa si så hardt at den verket. «Mhm,» svarte hun og svelget på nytt. Klumpen i halsen hennes ville ikke forsvinne.
«Glad i deg,» ropte Philip så Henrik måtte hysje på ham.
«Glad i dere også,» hvisket hun tilbake og la på før de fikk muligheten til å si noe mer. Hun ble sittende med mobilen i hånden, forsøkte å få den til å slutte å skjelve. Forsøkte å få beina til å slutte å riste, hodet til å koke, hjertet til å hamre. Det hjalp ikke å puste gjennom nesa og ut gjennom munnen. Heller ikke å knuge fingrene så hardt om telefonen at hun var sikker på at den ville knekke.
Rekker ikke hjem til bursdagen min engang.
Hun ristet på hodet og gikk ut i gangen. Det var ikke så sent ennå, men det var allerede blitt mørkt ute. Et av de aspektene med høsten som Evy likte minst.
Bursdagen min ...
Hun prøvde å ikke tenke for mye over den. Det var ikke noe viktig, sånn sett. Og hun var glad hun endelig hadde en bekreftelse på når de kom hjem. Det bare irriterte henne fordi hun var sikker på at de hadde glemt den. At de hadde bestilt billetter først og kommet på henne etterpå.
Det var innviklet hva Evy følte ovenfor foreldrene sine, for på en side elsket hun dem for å være seg selv helt og så karrierefokuserte som de var. Når Evy hadde vært liten, hadde de vært de beste foreldrene et barn kunne ønske seg å ha. Og selv om noen syntes det var rart at hun ikke var den biologiske datteren deres, så hadde det aldri frustrert henne å vite at hun var adoptert. Til forskjell fra Aica, visste hun hvem som hadde født henne. Aica hadde derimot ingenting å gå etter.
Evy vandret mot skogen, og bestemte litt spontant at hun skulle gå opp til kirken på andre siden. Hun trengte litt ro og fred, et sted hvor tankene hennes kunne vandre fritt og likevel holde seg plantet til jorda. Kirkegården var det perfekte stedet for det.
Hun prøvde å ikke bry seg om engelen som holdt følge med henne hele veien. Han som hadde bestemt seg for å bli en skygge igjen de siste to dagene. Hun hadde vært hos Nomi en stund utover lørdagen også, og hadde forventet å møte Raphael i leiligheten så fort hun kom hjem. Men nei. Han holdt seg unna.
Sikkert fordi jeg viste ham fingeren.
Uansett, så hadde hun sluttet å bry seg. Hun trengte litt tid på å tenke ut hvordan hun skulle lure informasjon ut av ham uansett, så det var fint at han ga henne rom.
Det var fint, overbeviste hun seg selv om, selv om noe pirket borti hjertet hennes.
Hun var fortsatt usikker på om hun og Nomi hadde funnet ut noe relevant på fredag. Selv om navnet Metatron og Seraphina føltes ut som fremgang, var det ingen måte å vite om det var riktig før en eller annen bestemte seg for å si noe. Nomi kunne grave på nettet så mye hun ville, men alt som sto der var spekulasjoner og folk med for mye fritid. Hva som var sant og ikke sant var noen ganger umulig å vite.
Så Evy fulgte rådet til Nomi og tok alt med en klype salt.
Da hun nådde et punkt i skogen hvor trærne virkelig lå tett i tett, skrudde hun på lommelykten på mobilen. Batteriet var nesten tomt, men det overlevde sikkert en liten stund til. Det måtte det bare.
Noe raslet i trærne, og Evy tok det for gitt at det var vokteren hennes. Men så hørte hun fottrinn komme opp bakfra.
Denne situasjonen begynte å ligne litt for mye på den kvelden hun falt i en busk.
Hun økte tempoet en smule og gikk inn på en sti som hun visste at de fleste andre ikke gikk, men stegene forfulgte henne her også. Det var ikke til å tro. Var det virkelig noen som fulgte etter henne inni skogen?
Og hvorfor gjorde ikke Raphael noe med det?
Hun endret retningen nok en gang og vandret inn på en sti hun ikke kjente igjen. Faktisk kjente hun ikke igjen hvor hun var i det hele tatt, fordi det var så mørkt. Det hjalp ikke akkurat heller at hjertet hennes hamret vilt i brystet.
Merkelig nok gjorde ikke lenkene vondt.
Personen bak henne satte opp tempoet sitt.
Dette skjer ikke.
Evy måtte lukke øynene et par sekunder og tvinge seg selv til å trekke pusten. Fingeren hennes tappet på skjermen for å sjekke hvor mye batteri som gjensto, og hun var allerede nede på fem prosent. Faen ta at mobilen hennes begynte å bli så gammel og ikke tålte kulde.
Hun hadde ikke noe annet valg enn å skru av lommelykten og håpe på at øynene hennes var nok.
Bekmørket omringet henne som en kjølig klem fra alle kanter. Hun snublet litt over en rot som stakk opp fra stien, men stoppet ikke. Det hjalp ikke å se bakover for å se hvem som fulgte etter henne heller, for det var for mørkt til å se noe som helst. Hun myste med øynene i håp om at det ble bedre, men ingenting hjalp.
Beina hennes var skjelvne, nærmest gelé. Likevel forberedte hun seg på å løpe hvis personen bak henne økte tempoet noe mer. Selv om hun ikke var spesielt flink til å sprinte, hadde hun lært triks for å holde på kondisjonen lengst mulig. Nomi hadde tvunget henne med ut på joggetur et helt år fordi hun mente Evy ikke var i god nok form. Aldri hadde hun trodd at det ville kommet til nytte.
Faen heller, hvor var hun?
Hun forsøkte å finne et eller annet som kunne fungere som et orienteringspunkt, men alt rundt henne så likt ut. Stammer på stammer med gran- og furutrær. En sti som var lik alle de andre stiene i skogen. Ingenting tilsa at hun nærmet seg utkanten heller, så hun måtte med andre ord gå ut fra at hun var langt fra sivilisasjon. Langt fra noen som kunne høre henne.
Personen bak henne hadde nå begynt å løpe.
Evy tenkte ikke når beina hennes gjorde det samme. Alt hun fokuserte på var å få plassert det ene beinet så langt unna det andre som mulig, fortsette bevegelsen til alle senene i lårene og leggene ble strekt og alle musklene brant. Hun higet etter pusten i rytme med stegene sine, tvang seg selv til å holde øynene oppe så hun så alt rett forut.
Personen bak henne var dessverre raskere.
Hun hørte at skrittene kom hurtigere, at de kom nærmere og nærmere. Nok til å sende pulsen hennes rasende av gårde. Nok til at hun satte inn siste giret sitt og spurtet på rent adrenalin. En styrke hun ikke hadde. En kropp som ikke tilhørte henne. Hun løp til hun ikke lenger følte seg tilknyttet sin egen kropp.
Hva kan jeg gjøre?
Hodet hennes snappet til siden. Den eneste muligheten hun hadde var å ta krappe svinger, å forvirre personen som forfulgte henne og gjemme seg inne blant trærne. Hvis hun kom seg et sted hvor skogen var for tett til å se noe, kunne hun klare det.
Det neste øyeblikket bremset hun så hun nesten falt forover, men hun gjenvant balansen, sparket fra seg, tok tak med begge føttene og kom seg selv inn blant trærne. Hun tenkte ikke over hvor mange greiner som sneiet kinnene hennes, på hvor skitten buksene hennes ble da hun datt over en stor stein og måtte tvinge seg selv opp igjen. Hun svingte regelmessig og dukket unna greiner hun klarte å faktisk se.
Men personen bak henne hang på.
Og var nå så nærme at hjertet lå i halsen på henne.
Evy visste ikke lenger om hun klarte å puste. Alt i hele kroppen hennes gjorde så vondt at hun følte for å kaste opp. Men hun hadde ikke lyst til å dø. Hun følte ikke hun hadde levd lenge nok ennå.
Men hun visste heller ikke hvordan hun skulle klare å fortelle personen bak henne dette.
Et øyeblikk fikk hun til å ta et steg, det neste hadde noen kastet armene om henne. Hun ble taklet i bakken og landet med skulderen sin først, merkelig nok oppå angriperen. Evy tenkte ikke før hun handlet, svingte bare vilt om seg med begge armene for å komme seg løs. Armene holdt henne i et jerngrep, pusten til personen varm mot nakken hennes.
«Tok deg,» mumlet en litt for velkjent stemme med leppene mot halsen hennes.
Evy vurderte seriøst å myrde ham der og da. Hun stivnet fullstendig i armene hans. «Din jævla –»
«Må du virkelig –»
«PSYKOPAT!»
Han sukket, hørtes nesten sliten ut. Noe han burde være, med tanke på hvor hardt hun hadde løpt for å slippe unna ham. «Litt spennende og da, eller hva?»
«Er du gal? Har du fullstendig mistet vettet?» Evy vred seg ut av armene hans og satte seg på skrevs over magen hans. Hun slamret knyttneven inn i brystet hans. «Jeg trodde jeg ble forfulgt!»
«Det ble du jo også,» konstaterte han saklig og stusset litt med øyenbrynene.
«Jeg trodde jeg var i ferd med å bli drept,» nesten hvisket hun.
«Tull og tøys, du vet at jeg aldri ville latt det skje.»
«Ærlig talt så bryr jeg meg ikke om hva du har å si om saken.» Hun slo knyttneven sin en siste gang i brystkassen hans. «Og hva faen gjorde du det for? Moro?»
Han lo så det brummet litt i brystet hans. «Kanskje det.»
«Hva slags svar er det?»
«Jeg ville teste ut noe,» sa han enkelt og så opp på henne. De grønne øynene hans glimtet. «Og jeg er svært fornøyd med resultatet.»
«Jeg håper du er like fornøyd etter at jeg har maltraktert trynet ditt.» Hun gjorde tegn på å slå ham, men alt han gjorde var å glise.
«Jeg liker deg sånn.»
«Sånn hva da?» spurte hun, irritert over at han ikke tok trusselen hennes på alvor.
«Oppå meg.»
Evy fikk vide øyne. «Du er den mest –»
«Elskede Evangeline, jeg synes du ser litt rød ut i kinnene.»
Hun la begge hendene om øynene hans og trykket hodet hans ned mot den bare bakken. Dessverre hadde hun ikke nok hender til å fjerne smilet hans også.
«Det du gjorde var ikke greit,» sa hun bestemt. «Du skjønner det? Jeg trodde seriøst jeg kom til å bli drept i kveld. Det er ingenting morsomt i det, Raphael.»
«Ikke litt engang?»
«Nei.»
«Bittelitt?» prøvde han seg.
Evy fikk en dyp fure mellom øyenbrynene og presset hodet hans hardere mot bakken. «Nei.»
«Ja vel, ja vel.» Han la hendene sine om hennes og tvang dem vekk fra øynene sine. Blikket han hadde nå fortalte en helt annen historie enn de hun hadde dekket for. Han så ... angrende ut. «Selv om du fortjente det, for å vise meg fingeren.»
«Du mener helt ærlig at å vise noen fingeren tilsvarer at de burde få hjertet sitt sprengt av adrenalin?»
«Nei, det jeg mener,» Han lente seg opp på albuene for å komme nærmere ansiktet hennes. Hun kunne lukte smaken i munnen hans – mint. «Er at når du viser meg fingeren, blir det konsekvenser.»
«Er du så fordreid på alle områder?» spurte hun med en grimase om munnen.
Nå flirte han. «Hvis du mener hvordan jeg oppfører meg under dyna, så –»
«Under dyna,» Evy fnyste. «Hva er du, nitti?»
Fliret hans forsvant ikke. «Har nok levd litt lenger enn det, men det betyr bare at jeg har mer erfaring.»
«Hvorfor sier du det som jeg skulle funnet det interessant?»
«For det vil du. En dag.»
«Store ord for en som er i ferd med å bli myrdet av en syttenåring.»
«Gjør ditt verste,» utfordret han og grep henne om håndleddene. Med et rykk tvang han henne helt inntil seg, så pannen hennes dunket borti hans. «Jeg er litt spent på hva du kan få til.»
«Er du alltid like eplekjekk?» snøftet Evy og vred på seg for å koke unna det brennende blikket hans. Men det var ingen nytte i å stritte imot, for han hadde fanget henne fullstendig. Hendene hans låst om håndleddene hennes, pannen hennes som ble most mot hans. Hun turte ikke trekke pusten i frykt for å smake mintsmaken han hadde i pusten sin.
«Er du alltid like hissig?»
Evy gnisset tennene mot hverandre. «Slipp meg.»
«Ellers hva?» flirte han.
«Ellers blir du myrdet av en syttenåring.»
«I ferd med å bli atten,» minnet han henne på, som om hun ikke visste det fra før.
«Har det noe å si?» spurte hun irritert og kjente hvor hardt hjertet banket. Nærværet hans begynte å tære på henne, men lenkene holdt seg helt rolige. Hun merket ikke at de eksisterte engang.
«Selvfølgelig har det det,» sa han helt alvorlig. «Vi må jo feire. Jeg skulle faktisk invitere deg med på butikken i morgen etter skolen.»
«Men istedenfor bestemte du deg for å leke stalker. Yup, ja, det høres veldig logisk ut når jeg sier det høyt,» sa Evy spydig og kastet kroppen sin fram og tilbake. «Og det er faktisk ikke greit å holde folk fast mot deres vilje.»
«Men har du egentlig noe imot det, Evangeline?» Et skjevt smil dukket opp i ansiktet hans. «Jeg synes hjertet ditt banker unormalt fort.»
«Fordi jeg nettopp løp gjennom hele skogen, jævla idiot. Det er din feil.»
«Sannelig er det min feil. Jeg lurer bare på om det har noe å gjøre med hvor nærme du er dette vakre ansiktet.»
«Du har for høye tanker om deg selv.»
«Ingen like høye som de jeg har om deg,» forsikret han og slapp håndleddene hennes.
Evy var sikker på at hele kroppen hennes sto i brann da hun tumlet seg av ham og kom seg opp på beina. Hun børstet det verste av barnåler og jord av buksene sine.
«Du vet, du kan også ta dette som en slags lekse. Man går ikke tur i skogen alene etter at det har blitt mørkt og med ti prosent batteri igjen på mobilen.»
«Kan du for en gangs skyld gjøre meg en tjeneste og holde kjeft? Jeg trengte frisk luft. Rom for å tenke.»
Han kom seg elegant opp fra bakken og skakket svakt på hodet. «Hva har skjedd?»
«Hvorfor bryr du deg?» spurte hun hardt og begynte å gå før han var klar. Hun visste ikke hvor hun var på vei, men beina hennes skalv og trengte bevegelse. Hun trengte å bevege på seg, så kriblingen i magen og hendene forsvant.
«Er det virkelig ikke åpenbart for deg ennå?» sukket han og kom opp ved siden av henne. Hun økte tempoet, men selvfølgelig holdt han tritt helt fint.
«Hvorfor ga du meg et dikt i matboksen?»
Han smilte lurt. «Ikke prøv å endre samtaleemnet.»
Evy knyttet nevene langs sidene. «Hvorfor ikke? Du gjør jo alltid det.»
«Gjør jeg?» stusset han. «Vel, i så fall, likte du det?»
«Har det noe å si?»
«Selvsagt.» Han så ned på henne fra der han gikk ved siden av henne, og hun valgte strategisk å ikke se tilbake. Hun hadde fått nok av de grønne øynene hans for en kveld.
«Jeg hatet det,» sa hun kort.
«Og du hevder jeg lyver hele tiden og er dårlig på det.»
«Forventer du en slags innrømmelse? For du kommer ikke til å få noen.»
I det fjerne skimtet hun en opplyst vei, som betydde at de nærmet seg kirken. Evy visste ikke helt hvorfor hun fremdeles ville dit, men hun hadde et lite håp ennå om å få litt ro. Hvis Raphael bare lot henne være i fred.
Oddsen for det var ikke like god.
Han holdt tritt med henne hele veien opp til kirkegården. Stillheten mellom dem var velkommen, ettersom Evy var for sliten til å komme på flere spydige bemerkninger og tilbakeslag. Hun kom aldri til å finne ut noe hvis hun fortsatte på den måten, men hva annet kunne hun gjøre når han sa det han sa? Hun nektet å senke sin egen standard for å få viljen sin. Da var den barnslige trassen i henne større.
Så hvordan skulle hun noen gang klare å lure noe ut av ham? Nei, det var ikke godt å vite.
Grusen på stien knaste under skoene hennes. Det hadde begynt å yre, noe som resulterte i at håret krøllet seg ekstra i tinningene og tyknet i nakken. Hun forsøkte å løfte det litt opp, men alt var bare floker og knuter etter løpeturen gjennom skogen.
Evy sukket og lot håret falle ned igjen.
Raphael fulgte med på henne hele veien bort til benken i enden av kirkegården. Den var plassert helt i det nordvestlige hjørnet, med utsikt rett mot fjorden. Nå som det var såpass mørkt, kunne hun ikke skjelne land fra hav, men alle lysene som lå spredd utover lignet falne stjerner. Dette var akkurat det Evy hadde søkt etter.
Hun satte seg ned på benken, forsøkte å ignorere hvor kald og fuktig plankene var og lente seg tilbake med hendene i jakkelommene. Raphael satte seg ned på andre siden av benken og så utover, han også.
«Jeg tok deg ikke for å være spesielt troende,» bemerket han og pustet ut. Det var blitt såpass kjølig at tåke fulgte med.
«Det er jeg ikke heller,» sa hun og lente hodet litt bakover for å se opp på den mørkegrå himmelen. Et par lette regndråper prikket henne i pannen. «Selv om jeg skal faktisk innrømme at du gjør det vanskelig å benekte at det finnes ... noe.»
«Innrømmelse nummer én i kveld. Når skal du komme med de andre?»
«Den som venter på noe godt, venter aldri for lenge.» Evy presset øyenbrynene sammen og vred en smule på hodet for å se ham. «Og jeg kan spørre deg om akkurat det samme. Når skal du åpne kjeften din?»
Hun skimtet et smil i ferd med å spre seg i ansiktet hans. «Spør veldig pent, så kanskje jeg skal vurdere det.»
«Ja, det ville du vel likt. Å ha meg tryglende.» Evy himlet med øynene.
Raphael så derimot ut til å faktisk vurdere tanken. «Fristende, men nei. Jeg liker egentlig når du stritter imot.»
«Har du noen anelse om hvordan det du sier høres ut?» Evy krøllet overleppa litt. «Eller lar du alt bare renne ut før du får tenkt deg om?»
«Jeg liker å anse spontan ærlighet som en av mine bedre kvaliteter.»
Evy brøt nesten ut i latter der og da. «Ærlighet,» snøftet hun og la armene i kors over brystet.
«Så har du noen gang tenkt til å fortelle meg grunnen til at du tok turen opp hit i mørket?»
«Kanskje hvis du spør veldig pent.» Hun smilte ironisk. Han hadde på en måte bedt om å få den i retur.
Raphael dro en hånd gjennom håret sitt og la hodet på skakke mot henne. Øynene hans lyste nå, så klart at hun nesten ble skremt. Det lille smilet gjorde henne med ett usikker på om hun hadde sagt det rette.
«Vær så snill, Evangeline.»
«Evy.»
«Vær så snill, elskede.»
«Evy,» korrigerte hun igjen og måtte se vekk fordi ordet elskede gjorde merkelige ting med temperaturen i kinnene hennes.
Han pustet frustrert ut, som om han innrømmet at han hadde tapt. «Evy,» sa han.
Evy knep leppene igjen og så utover horisonten. Hun myste litt med øynene for å skjelne noen konturer, et eller annet fast som kunne holde beina hennes plantet til jorden. Hun var sikker på at han merket hjerterytmen hennes, hvor høy den faktisk var. Hvor mye hun kunne høre sin egen puls hamre i ørene, alt blodet som raste inn i hodet på henne.
Heldigvis sa han ingenting på det, så Evy bestemte seg for å være grei.
Hun holdt pusten noen sekunder for å forberede seg.
«Det er foreldrene mine.»
Hun forventet at han skulle si et eller annet. Komme med en form for sarkastisk kommentar eller vise at han ikke brydde seg. At foreldrene hennes ikke hadde noe å si.
Men han var taus. Blunket som om han ventet på at hun skulle fortsette. Øynene hans var triste.
«De kommer hjem et par uker før høstferien,» fortsatte hun og så på ham nok en gang. Det var merkelig at han ikke sa noe. «To dager etter bursdagen min.»
«Det plager deg,» sa han endelig, ikke engang som et spørsmål.
Evy benektet det ikke, men sa ingenting til kommentaren hans heller. «Jeg er selvfølgelig glad for at de kommer hjem. Jeg er glad i dem, til tross for at de er borte så mye. Jeg bare ... jeg vet ikke lenger. Jeg er så lei av alle unnskyldningene deres. Føle at jeg ikke blir prioritert selv om jeg er datteren deres. De valgte å få meg, de valgte dette livet som foreldre.» Hun knyttet nevene sine i fanget. «Likevel lever de livet som dette var noe de aldri ønsket. Som om jeg ikke er ønsket. De sier det selvsagt aldri høyt, men jeg føler det. Jeg føler meg forlatt og ensom og ... og ...» Hun gulpet. «Uønsket.»
Raphael gled over til henne så låret hans dunket borti hennes. Med en enkel bevegelse hadde han lagt den ene hånden sin om hennes sammenknyttede.
Evy slet med å bestemme seg på om hun likte det eller ikke.
«Du er adoptert, ikke sant?»
Evy så opp på ham litt forvirret. «Det burde vel du vite.»
«Fortell meg det likevel.»
«Hvorfor –»
«Bare gjør som jeg sier for en gang skyld,» sa han rolig og trykket hånden sin over hennes.
Evy forsto fortsatt ikke hvor han ville med dette, men dette var ikke øyeblikket for å si plent nei og storme av gårde. På en måte satte hun pris på å sitte her på kirkegården med ham og snakke om livet sitt. Det føltes ut som et steg i riktig retning, og kanskje det ville hjelpe henne til å få ham til å snakke etter hvert.
«Jeg er ikke fullstendig adoptert, men fedrene mine kunne ikke akkurat skaffe meg helt på egen hånd. De ba om en surrogatmor, som betyr at en av foreldrene mine er min biologiske forelder. De har aldri fortalt hvem av dem det er, siden de føler det blir urettferdig ovenfor den andre. Både Philip og Henrik er foreldrene mine, så hvem sin sædcelle som ble gitt har på en måte ingenting å si.»
Raphael så ut som han aldri hadde hørt noe av dette før, noe Evy stusset ved. Hvis han hadde vært vokteren hennes helt siden hun ble født, ga det ikke spesielt mye mening at han ikke visste dette allerede.
«Når begynte de å dra?»
«I starten ble de borte i maks noen dager. De startet vel når jeg var rundt ti, for da mente de Aica var voksen nok til å ta vare på meg.»
«Var hun det?»
«Både ja og nei. Jeg tror Aica ble frustrert over å ikke få den samme friheten som mange andre på hennes alder. Når klassen festet sammen, ble hun støkk med meg. Når noen ba henne bli med ut på ting, var hun støkk med meg. Så jeg skjønner at hun flyttet etter videregående. Jeg forstår hvorfor hun følte seg kvalt og krevde luft. Jeg forstår at hun forlot meg fordi hun ville leve sitt eget liv, akkurat som jeg forstår hvorfor foreldrene mine reiser verden rundt. Jeg skjønner friheten de søker, evnen til å ikke føle seg ... lenket fast.» Hun senket hodet, prøvde å svelge vekk klumpen i halsen. «Men skjønner de ikke at jeg føler meg fastlenket her? At jeg ikke har muligheten til å gjøre noe fordi jeg er helt alene?»
«Du er aldri alene, Evangeline,» hvisket Raphael mykt og strøk en hånd over håret hennes.
Hun strammet kjeven for å holde tårene tilbake. Det var ingen grunn til å gråte. «Men det er den følelsen. Den forsvinner aldri.»
«Jeg kommer aldri til å forlate deg,» lovet han.
Evy visste ikke helt hvordan hun skulle tolke ordene hans.
Ikke lov noe du ikke kan holde.
«Skaff deg et liv,» sa hun sammenbitt.
Han humret så skuldrene hans bristet litt. «Et uten deg? Jeg ville kjedet meg i hjel.»
«Jeg vet ikke helt hvorfor du tenker det er mitt problem.»
«Jeg tipper det betyr at øyeblikket er over?»
«Det var aldri noe øyeblikk til å begynne med,» sa hun, selv om stemmen hennes ikke var helt sikker på ordene de ytret.
«Hvert sekund mellom oss er et øyeblikk, Evangeline,» mumlet han mot håret hennes. «Du vet det bare ikke selv ennå.» Han reiste seg opp fra benken og gikk bort til den lave muren som gikk langs kanten av kirkegården. Med et lett skritt stilte han seg på toppen av den og så utover. Håret hans fulgte retningen til den svake brisen idet han så over skulderen sin. Blikket hans var ikke noe annet enn melankolsk.
Evy skulle ønske hun klarte å tyde det.
«Og ikke vær redd når du går gjennom skogen på vei hjem.» Han gliste, selv om følelsen bak det virket illevarslende. «De som skulle våge å prøve seg på noe, kommer til å få begge hendene kuttet av. Og det er hvis jeg er sjenerøs.»
Hun rakk ikke blunke før vingene hans med ett dekket for horisonten og tok av mot skyene. Evy ble stående en stund med blikket rettet mot himmelen og blunket vekk det lette regnet.
Til slutt måtte hun innse at hun kunne stirre oppover så lenge hun ville i håp om å forstå, uten å faktisk gjøre det. Raphael forble et spørsmålstegn.