INGEN ER ALENE

KAPITTEL 7, Del 1

Mia, 1993:

Jeg husker – fram og tilbake, fram og tilbake – mens jeg lar beina henge og dingle. Håret blåser i vinden, og et lite øyeblikk føles det som om jeg svever, som om jeg flyr. Jeg later som om jeg gjør det. Later som om verden er et bedre sted. Mer fredelig. Som om jeg er en hvit due eller kanskje en engel.

Jeg har alltid ønsket å være en engel.

Så kommer Michelle ut døra, og jeg skvetter. Det er like før jeg faller av huska, men jeg klarer akkurat å gjenvinne balansen. Hun går bestemt. Det gjør hun alltid. På en nesten kongelig måte. Som om hun tror hun er en dronning.

«Mia!» Hun sier ikke navnet mitt. Hun skriker det. «Mia! Herregud! Hva har jeg noensinne gjort mot deg? Kan du fortelle meg det!»

Jeg krymper meg, prøver å dempe farten ved å la beina mine berøre bakken. Det fungerer bare til en viss grad. Jeg kremter, retter opp ryggen, vet at hun kommer til å gi meg en skjennepreken. Det gjør hun alltid. Noen ganger virker det som om hun tror hun kan bestemme over meg. Som om jeg er hennes underforstående.

Det er jeg ikke. I det minste, vil jeg ikke være det.

«Du har tatt Penelope!» Hun stopper opp foran meg, plasserer hendene inn i hofta, ser ned på meg med et par rasende øyne. Jeg sverger på at blikket hennes kunne drept meg.

«Jeg –»

«Du vet hvor mye hun betyr for meg!» skriker hun, griper etter huska, og stopper farten. Fullstendig.

Jeg krymper meg. Føler meg som en liten maur i forhold til henne. Til tross for at det kun er to år som skiller oss, har det alltid vært hun som har hatt makten. Alltid hun som har bestemt over meg. Det har alltid vært hun som har dominert og hun som har hersket.

«Det var et uhell,» hvisker jeg med en stemme som nesten dør bort.

Men det var ikke et uhell. Langt ifra. Jeg hadde tatt engelen hennes – den hun hadde fått av mamma for så mange år siden og som betydde så mye for henne – og kastet den i bakken. Sett hvordan den knuste. Hvordan en vakker, fortryllende glassengel hadde endt opp i tusen små biter. Endt opp i ingenting.

Det verste var at jeg ikke visste hvorfor jeg gjorde det. Det eneste jeg visste, var at jeg fremdeles bar en viss misunnelse – en viss hevnlyst – fordi jeg aldri hadde fått en slik engel selv. Som om den engelen skulle bevise hvor mye mamma brydde seg om Michelle. Men hun hadde aldri hatt noe behov for å bevise meg hvor mye hun brydde seg om meg.

Kanskje jeg bare var sjalu. Fiendtlig. Kaldblodig.

Usikker.

«Jeg elsket henne!» skriker hun, og nå gråter hun. Tårene renner nedover øynene, og ansiktet hennes blir helt rosa. Hun snufser og hulker og gråter – til jeg er helt sikker på at hun ikke har flere tårer igjen.

Men jeg angrer ikke, og jeg blir ikke lei meg på hennes vegne. På en eller annen måte, føler jeg en slags lettelse. Hun fortjente det. Michelle fortjente å få det aller mest dyrebare hun eide, ødelagt.

Den engelen hadde uendelig verdi. Så mange minner – så mye kjærlighet – var knyttet til den, og nå hadde jeg fullstendig ødelagt det. Og jeg angrer ikke engang. Og så tenker jeg; er det noe galt med meg?

«Hvordan kunne du gjøre noe sånt?» Munnen hennes peker nedover, men hun gråter ikke lenger. «Hun var det aller dyreste jeg eide. Jeg har hatt henne i så mange år! Hun får meg til å sove om natten, til å slappe av –»