Emilia, nå:
Jeg var fire år da jeg lærte meg å svømme. Det var før jeg begynte på skolen. Før jeg lærte å lese og skrive, og før jeg lærte både algebra og geometri. Og helt fra jeg klarte å ta de første svømmetakene på egenhånd, har det vært fluktstedet mitt.
Havet
Det eneste stedet jeg kan være alene. Det eneste stedet jeg kan være bare meg - en jente på atten år som ikke riktig vet hvor hun passer inn - og det kommer jeg til å ta med meg til graven.
Det er noe ved havet som er tiltrekkende. Det er mystisk og stort og mørkt.
Moren min lærte meg å svømme, og da jeg var liten pleide vi ofte å gå ned til stranda for å ta oss et kveldsbad før vi la oss. Det pleide å være et sted som knyttet oss sammen. Noe vi hadde til felles; vår forkjærlighet for det uendelige.
Det tok naturligvis slutt for et par år tilbake, men det er noe jeg ikke klarer å få meg selv til å tenke på lenger.
Jeg trekker pusten, strekker ut armene, og gjør meg klar for å stupe. Jeg har sluttet å tenke på teknikken - jeg bare gjør det.
Føttene mine forsvinner fra brygga, og jeg kjenner en varm sommerbris treffe meg mens jeg beveger meg mot vannet. Kroppen min treffer vannoverflaten akkurat da jeg kniper igjen øynene, og jeg synker ned i havet. Holder pusten, lar meg bli dratt under, åpner øynene idet jeg befinner meg så langt nede i vannet at jeg kan se bunnen. Et par småfisk svømmer forbi meg.
Jeg trekker pusten. Tar noen svømmetak opp mot overflaten, og i det sekundet hodet mitt befinner seg over vann er jeg tilbake i virkeligheten. Jeg drar håret vekk fra ansiktet mitt, lener meg bakover. Ler på en slik måte som bare er mulig når jeg befinner meg akkurat her - på dette stedet, uten alle bekymringene jeg vanligvis er nødt til å håndtere.
En annen latter fyller ørene mine, og da jeg snur meg rundt ligger Nelia og flyter på ryggen et par meter unna meg. Hun lukker igjen øynene sine, smiler slik at to dype smilehull dukker opp i kinnene. Det oransje håret virker nesten brunt når det er vått, men hun er fremdeles like vakker.
«Jeg kan føle det på meg -» Nelia åpner ikke øynene når hun snakker, men hun rynker på brynene slik hun vanligvis pleier å gjøre. «Dette kommer til å bli en bra sommer! Det kommer til å bli fint vær og varmt. Og vi er ferdig med videregående!» Hun åpner øynene, og blikkene våre møtes. «Vi skal ha tidenes sommerferie! Ikke sant, Emilia?»
Jeg trekker pusten. Presser igjen øynene mine. Bikker hodet bakover slik at det lange, mørke håret kommer under vann.
«Ja -» Jeg kremter. Selv om jeg gjør mitt beste for å virke overbevisende, vet jeg at Nelia gjennomskuer meg. Det gjør hun alltid. «Vi skal ha tidenes sommer.»
Nelia sukker, vrir på kroppen slik at hun havner på magen, tar tre store svømmetak bort til meg. Det er ikke mulig å lure henne - ikke på noen som helst måte. Ikke når hun kjenner meg så godt som hun gjør. Hun kjenner meg bedre enn noen andre.
Bedre enn jeg kjenner meg selv.
En stor bølge treffer oss akkurat idet hun åpner munnen og skal til å snakke. Jeg kveler en latter, og øynene mine møter hennes. De er mørkegrønne - en nyanse som er vakker på en eventyrlig måte. Jeg føler at hun kan se rett gjennom meg. Gjennom overflaten. Gjennom fasaden.
«Jeg vet at det er tøft for deg, Emilia -» Hun skakker på hodet, slik hun ofte pleier å gjøre når hun skal ta opp seriøse temaer. «- med tanke på hvordan situasjonen er med faren din for tiden. Og med tanke på Lily.» Hun kremter, strekker ut en arm for å plassere den på skulderen min. For å vise sin støtte.
«Det går fint.» Jeg rister på hodet, nekter å oppnå øyekontakt med henne. Nei, det går ikke fint. Overhodet ikke. «Det går mye bedre nå. Jeg mener det, Nel -»
«Du trenger ikke alltid å være så beinhard,» sier hun, og jeg vet at hun mener det. «Du har lov til å være svak i blant - eller si 'dette er faktisk ikke greit'. Fordi jeg synes helt ærlig at det er langt fra greit, Emilia. Du har vært tvunget til å oppdra søstera di på egenhånd fra du var elleve år gammel. Hun har måttet vokse opp uten en mor, og jeg vil vel ikke akkurat regne faren din som den mest tilstedeværende.»
«Pappa elsker henne.»
Det er hvert fall den sannheten jeg forteller meg selv hver dag. Den sannheten jeg ønsker å tro på. Jeg ønsker at han skal elske henne. Jeg ønsker at han skal elske meg også, men av en eller annen grunn er jeg ikke sikker på om han faktisk gjør det.
«Han har en utrolig dårlig måte å vise det på, hvis det er tilfelle.» Blikkene våre låses til hverandre, og jeg vet at jeg ikke kan unngå temaet stort lenger. «Jeg mener, ærligtalt, Emilia! Jeg har ikke hatt en eneste ordentlig samtale med den mannen på flere år, og jeg tilbringer mer tid hos deg enn jeg gjør hos meg selv. Han drukner seg selv i sprit og vodka og dårlige tv-serier, og det synes du liksom er greit? Ja, kanskje han er knust. Ja, kanskje han har kjærlighetssorg. Men ærligtalt - det er ikke en måte man går gjennom livet sitt på! Og det er hvert fall ikke en måte man oppdrar døtrene sine på!»
Jeg vrir hodet til siden. Et par unge jenter spruter vann på hverandre et stykke unna. Måkeskrik og hundebjeff fyller ørene mine. Jeg biter meg i underleppa, skulle ønske jeg kunne forsvinne fra hele denne situasjonen.
Nelia er den beste vennen jeg noensinne har hatt - og jeg vet at hun bryr seg om meg. Men av og til skulle jeg ønske at hun bare kunne stoppe; at hun kunne stoppe å bry seg. Stoppe å stille spørsmål, og hvert fall stoppe å forvente svar.
«Det har gått syv år. Det må da være grenser for hvor lenge han skal være deprimert på grunn av den dama der.» Hun tar en pause, kjemper for å oppnå øyekontakt med meg. «Greit - kanskje hun var hans livs kjærlighet. Men han burde ha innsett for lenge siden at hun ikke kommer tilbake. Hun elsket ham ikke lenger, og hun ønsket ikke å leve livet sitt som en løgn. Han må da skjønne det. Du er enig, sant?»
Jeg kremter. «Eller så var hun bare ikke den personen vi trodde hun var -»
«Ærligtalt, Emilia. Jeg kjente moren din. Hun var rett og slett ikke lykkelig lenger. Vi kan ikke klandre henne for det. Vi kan ikke klandre henne for å sette seg selv først. Hun var simpelthen bare lei av livet sitt.»
——
Dette var første del av kapittel 2, som dere ser; fra Emilia sin synsvinkel. Grunnen til at jeg deler opp noen av kapitlene er at dette her er skrevet først bare som et vanlig Word-dokument. Derfor tenkte jeg at kunne dele opp de lengste kapitlene i flere deler, slik at ingen av kapitlene blir så overveldende lange - og at jeg dermed kan poste oftere! Jeg har som mål å prøve å få ut en del annenhver dag! Setter kjempestor pris på dere som leser, selv om jeg ikke har kommet så veldig langt ennå <3
Gjerne fortell venner, familie, naboer etc om brukeren min, slik at flere kan få anledning til å sjekke den ut! Takknemlig for alle kommentarer, likes og følgere, og holder meg hele tida oppdatert på det som skjer rundt her. Ta gjerne kontakt med meg om du trenger noen å snakke med, har lyst på en ny venn, vil gi meg privat tilbakemelding på ting som er bra eller ting som kan bli gjort bedre, eller bare kjeder deg! Jeg elsker å møte nye mennesker ;)
XoXo, Lydia
YOU ARE READING
INGEN ER ALENE
Teen Fiction1999: Mia har alltid vært den jenta som følger regler og gjør det som er forventet av henne. Helt til hun blir forelsket. Sene kvelder, stjålne kyss, hete følelser. Mia har aldri følt seg som dette - så hjelpeløs, så uansvarlig, så flygende. Men kj...
