INGEN ER ALENE

KAPITTEL 4, Del 3

Emilia, nå:

Til tross for at jeg gjør alt jeg kan for å glemme det som har skjedd det siste døgnet, klarer jeg det ikke. Tankene mine glir gjentatte ganger tilbake til Amalie; hun virket så knust, som om hun klandrer seg selv for at moren min er dø. Og jeg blir bare mer nysgjerrig; moren min tilbrakte elleve lange år ved min side, hvordan er det mulig at hun kunne holde nesten hele livet sitt hemmelig?

Og så tenker jeg på Lily; et par store, håpefulle øyne. Lange, blonde lokker. En latter som sjarmerer tusenvis av mennesker. Jeg orker ikke fortelle henne alt dette – vil ikke dra henne inn i en verden av hemmeligheter og løgner – men jeg vet at jeg er nødt. Mia var tross alt hennes mor også.

Men jeg vil at Lily skal huske moren vår slik som vi kjente henne; en kvinne med et stort hjerte. En kvinne som brydde seg. En kvinne som rett og slett var ukomplisert.

Bølgene slår mot brygga, og et par småjenter løper rundt på plassen og plukker blomster. Sola forsvinner bak en sky. Et gammelt ektepar passerer oss. En dame i førtiårene går tur med hunden sin mens hun nynner på en Michael Jackson-sang.

Jeg biter meg i underleppa, presser igjen øynene, i et desperat forsøk på å unnslippe virkeligheten. Prøver å glemme alt som har skjedd de siste dagene, alle tankene som flyr gjennom hodet mitt, alt som kommer til å skje videre.

Fordi dette er ikke over – dette er langt fra over. Dette er bare begynnelsen.

«Jeg vet ikke med dere –» Oscar setter seg opp, drar en hånd over panna for å tørke bort et tynt lag med svette. «– men jeg fikk fryktelig lyst på en is. Noen andre som har lyst på?»

Oscar kaster hodet bakover idet en mørk hårlokk faller ned foran det venstre øyet, og han reiser seg på en måte som kan få alle jenter til å snu seg mot ham. Det har aldri streifet meg at Oscar er kjekk, men det er han faktisk. Han er ikke kjekk på en Leonardo DiCaprio-måte eller Brad Pitt-måte. Ikke på en jeg er grisedigg og det er noe alle synes-måte, men kjekk? Definitivt.

Nelia åpner det ene øyet, rister lett på hodet, fniser. «Gå og kjøp en is, Oscar.» Blikkene våre møtes, og hun himler med øynene. Diskret, men likevel slik at han ser det. «Gjør noe meningsfylt med livet ditt.»

Oscar svarer ikke, hever øyenbrynene sine på en overlegen måte, og reiser seg opp. Han drar en hånd gjennom håret, skakker på hodet. «Noen andre som har lyst på is?»

Jacob nikker smilende, reiser seg opp, og slenger en arm rundt kompisen sin. De ser nesten ut som brødre når de står siden av hverandre – som Damon og Stefan Salvatore. Eller Snipp og Snapp.

Helt siden ungdomsskolen har det vært oss fire; meg, Nelia, Oscar og Jacob. Selv om jeg og Nelia har vært bestevenninner siden vi tok våre første skritt, fikk vi ikke kontakt med Oscar og Jacob før vi utviklet den samme interessen for svart-hvitt-filmer og tv-serien Friends.

Men nå er vi fire stort sett uatskillelige. Den hellige firkløveren, pleide folk å kalle oss det første året på videregående. Jeg pleier fremdeles å se på oss som Den hellige firkløver. Ingenting kan skille oss. Absolutt ingenting.

«Emilia, da?» spør Jacob, skakker på hodet mens han betrakter meg. «Har du lyst på en is? Jeg kan kjøpe én til deg.»

Jeg rister på hodet, lener meg bakover, og lar sola steke mot huden min. Jacob og Oscar utvikler oppgitte blikk, som for å si 'hvem i helvete har ikke lyst på is?' Deretter snur de seg rundt, og forsvinner inn i folkemengden. Nelia fniser så fort de forsvinner, drar en hånd gjennom det tykke håret, og retter på solbrillene.