INGEN ER ALENE

KAPITTEL 8, Del 2

Emilia, nå:

Kirkeklokkene ringer tre ganger. Så ringer de tre nye ganger. Og til slutt; tre ganger til. En flokk med mennesker snubler ut dørene. Noen av dem ser veldig lei seg ut, andre ser nokså skyldbetynget ut, og noen ser rimelig varme ut. Jeg kan ikke akkurat klandre dem for det.

Nelia trekker pusten dypt – som om hun aller helst skulle ønske at vi kunne få mer tid for oss selv – og hun setter seg hakket nærmere meg. Som om hun trenger å beskytte meg. I løpet av de siste tjue minuttene har vi så å si snakket om alt mulig – Oscar er allerede godt i gang med å planlegge spontanturen vi tydeligvis skal ta til London, og Jacob flirer bare oppgitt over den naive kompisen sin. Nelia sitter tett inntil meg, presser kroppene våre sammen, og prøver å gjøre denne dagen litt bedre for meg.

«Hvis noen prøver å tvinge deg til noe du ikke vil gjøre, eller vil snakke med deg om ting du absolutt ikke vil snakke om –» hvisker Nelia, så lavt at det bare er oss to som kan høre stemmen hennes. «– si fra til meg, så skal jeg få deg vekk fra den situasjonen. Ingen får lov til å gjøre noe med bestevenninnen min, som jeg ikke ønsker at de skal gjøre. Okay?»

Jeg biter meg i leppa. «Okay.»

Hun smiler – ikke bare med munnen, men med hele ansiktet. Som om alle bein og alle muskler i kroppen hennes jobber sammen for å klare dette ene smilet, fordi det er nøyaktig det jeg trenger.

Og så, mens jeg sitter så dypt inne i mine egne tanker, kan jeg høre skritt som kommer nærmere. Lange, bestemte skritt, og jeg skjønner øyeblikkelig at det er Amalie som kommer mot oss. Men jeg orker ikke flytte på ansiktet mitt – begynner å fikle med fingrene mine mens jeg plasserer blikket mitt på bakken.

«Hei, Emilia.» Det er det eneste hun sier da hun kommer bort til oss, og så setter hun seg ned, og tvinger meg til å se henne inn i øynene. «Jeg skjønte at det kanskje ble litt tungt for deg, og det er helt i orden. Du hadde all rett til å gå ut å trekke litt luft.»

Jeg trekker pusten, og Nelia legger armene sine beskyttende rundt meg. Det er et eller annet ved Amalie – men jeg klarer ikke riktig skjønne hva – som rett og slett skremmer meg. Hun er så intens.

«Men –» fortsetter hun, og jeg holder pusten. Som om hele verden settes på pause, fordi jeg skjønner øyeblikkelig at dette ikke er noe vanlig men. «– det er noen jeg veldig gjerne vil at du skal møte.»

Og så glir blikket mitt opp. To damer står foran meg. Hun ene er nokså kort, med en svart kjole som rekker henne til knærne og et smykke av sølv hengende rundt halsen. Det grå håret hennes er samlet i en hestehale på toppen av hodet, og leppene er formet som en rett strek. Ansiktet hennes består av en liten nese, to mørke øyne og en del rynker. Hun smiler ikke. Hun ser streng ut, nesten fiendtlig.

Siden av henne står en litt yngre dame, med en svart, tettsittende kjole. Det mørke håret bues nedover skulderbladene, og de røde leppene peker så vidt oppover. Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg liker henne eller ikke – men hun virker i det minste litt mer åpen. Bak henne står to unger – en gutt og en jente – som klamrer seg til hvert sitt bein.

Jeg kremter. «Hei.»

«Emilia,» fortsetter Amalie, mens hun gjør en gest mot damene. «Dette her er moren til Mia, og dette er søsteren hennes. Dette er din bestemor og din tante.» Amalie bøyer seg ned, og plasserer en finger på nesa til den lille jenta som begynner å fnise. «Og dette er søskenbarna dine.»

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hva jeg skal gjøre. Når sant skal sies, har jeg alltid ønsket å møte familien min – men nå som de står rett foran meg, skulle jeg gjort hva som helst for å ikke være her.