INGEN ER ALENE

KAPITTEL 6, Del 2

Emilia, nå: 

«Jeg snakket med Lily.» Det er det eneste jeg taster inn før jeg trykker på send-knappen. Jeg trekker pusten, sukker, legger telefonen fra meg på nattbordet, og vrir hodet i retning av vinduet.

Det er fremdeles liv i gatene til tross for at klokka viser halv tolv på natta. Bilene suser forbi som om de har null respekt for menneskene som prøver å sove – røde, svarte, noen gule. Jeg prøver å holde tellingen, men øyelokkene mine er så tunge at jeg faller ut nesten med en gang.

Etter et par minutter hører jeg at telefonen plinger, og jeg griper etter den, nesten som en refleks. Jeg presser leppene mine sammen, og leser den siste meldingen fra Nelia.

«Hva sa hun? Begynte hun å sitere Shakespeare eller Austen? Hun pleier alltid å gjøre det.»

Jeg kveler en latter, og innser med ett at Nelia faktisk har rett. Lily pleier alltid å begynne å sitere gamle, engelske forfattere hvis hun føler seg ubekvem i en situasjon – å være eller å ikke være, det er spørsmålet – som om hun er en engelsklærer i ferd med å bli rimelig lei av jobben sin.

«Hun begynte å gråte,» skriver jeg, og kan fremdeles høre de desperate hulkene til Lily bakerst i hjernen min.

Nelia svarer raskere enn jeg klarer å blunke; «Hæ? Du tuller? Begynte hun å gråte? Sånn ordentlig gråte-gråte? Hvorfor det? Moren deres har vært borte i syv år. Hun har praktisk talt vært dø for dere i alle de årene. Og Lily var ikke engang gammel da hun forlot dere. Hun husker henne sikkert ikke en gang.»

«Hun sier at hun husker henne.»

«Det er bare en forsvarsmekanisme,» svarer Nelia. «Hun har sikkert så mange innestengte følelser at hun ikke klarer å reagere på en annen måte enn å gråte. Det er naturlig. Når jeg er skikkelig forbanna begynner jeg alltid å hulke som en liten unge. Og når jeg er trøtt eller forvirret eller skikkelig, skikkelig irritert, klarer jeg ikke kontrollere meg.»

Jeg kan høre Nelia sin stemme. Kan se for meg hvordan hun skakker på hodet, hever øyenbrynene sine for å bevise et poeng, smiler på en slik måte som kan få selv den mest deprimerte, forbanna personen til å trekke på sine egne smilebånd. Hun har den effekten på mennesker; hun kan snu stemningen fra fullstendig nedtrykt til følelsen man får når favorittlaget vinner VM-finalen, i løpet av et par sekunder.

«Jeg drar uansett i begravelsen i morgen,» taster jeg inn, trekker pusten dypt mens jeg skriver. «Hun får bli med hvis hun ønsker.»

«Har du snakket med Daniel?»

Det føles fremdeles rart når folk bruker foreldrene mine sitt førstenavn når de snakker til meg – men Nelia er i bunn og grunn den eneste som gjør det.

«Ikke akkurat. Men jeg vet ikke hvordan han kommer til å reagere. Han kommer sikkert til å få et nervesammenbrudd eller knekke fullstendig sammen. For alt jeg vet, kommer han til å dø av overdose. Og det er jeg ikke klar for.» Jeg biter meg i underleppa, leser gjennom første del av meldingen flere ganger før jeg fortsetter. «Men jeg skal snakke med ham, altså. Jeg lover. I kveld. Men jeg vet at han fremdeles går rundt med et lite, ubetydelig håp om at hun kommer til å vandre inn den døra en dag som om ingenting har skjedd. Og nå kommer jeg til å knuse det håpet. Herregud, han kommer til å hate meg!»

Jeg blir sittende å studere telefonen etter at jeg har trykket på send-knappen, lese gjennom den samme meldingen flere ganger. Det er rart hvordan et vennskap fungerer; selv om vi kun snakker over meldingsfunksjonen, kan jeg fremdeles høre stemmen hennes. Kan fremdeles høre latteren og sinnet og frustrasjonen.

Så plinger det inn en ny melding; «Han kommer ikke til å hate deg. Han kommer til å hate henne. Hvis det ikke hadde vært for at hun allerede hadde vært dø, er jeg sikker på at han hadde drept henne selv.»

Jeg trekker pusten, slenger telefonen på nattbordet. Deretter lener jeg meg bakover, begraver hodet i puta, og drar dyna over de nakne, kalde beina mine. Hvis det ikke hadde vært for at hun hadde vært dø, er jeg sikker på at han hadde drept henne selv.

Hvis ikke Nelia hadde være bestevenninna mi – og jeg vet at humor er hennes form for medlidenhet – hadde jeg faktisk blitt irritert. Det er fremdeles for tidlig å bruke mammas død som en ineffektiv vits i en ellers normal samtale. Alt for tidlig.

Men ettersom den kommentaren kom fra Nelia, klarer jeg ikke gjøre annet enn å smile. For sannheten er at hvis pappa hadde hatt muligheten til å drepe henne, hadde han gjort det uten å blunke. Med mindre han hadde vært for lamslått av den umodne kjærligheten hennes, da – når sant skal sies.

Og når det kommer til meg; jeg hadde slått henne tre harde ganger i ansiktet hvis muligheten bød seg.

Én gang for smerten hun påførte pappa da hun dro. Én gang for å ha overlatt Lily uten en mor. Og en siste gang helt og fullkomment for min egen del. 

* * *

Sorry for sen oppdatering. Glemte helt at jeg skulle publisere i dag, trodde jeg skulle gjøre det i morgen! Her er hvert fall den nyeste delen, enjoy! 

-XoXo, Lydia