INGEN ER ALENE

KAPITTEL 3

Mia, 1999:

Jeg vrenger meg. Det føles som om magen snurper seg sammen, som om luften blir dratt ut av meg. Jeg samler håret i en hestehale på bakhodet, lener meg forover. Det verste med å være gravid, er kvalmen. Definitivt.

Daniel kommer løpende inn på doen, og han blir stående i døråpningen med en forvirret mine. Han vet ikke hva han skal gjøre. Han er ikke vant til dette, og helt ærlig – det er ikke jeg heller. Jeg er 17 år og gravid. Hva mer kan man egentlig forvente?

«Mia.» Stemmen hans lyser av bekymring, og jeg krymper meg. Han løfter opp håret mitt, og jeg kan høre at han brekker seg når jeg kaster opp. «Det kommer til å gå fint –»

Men det kommer ikke til å gå fint. Det vet vi begge to. Vi har simpelthen bare levd på en løgn de siste dagene. Hvordan skal vi klare å få unger? I en alder av 17 og 19 år?Jeg er ikke engang uteksaminert.

Og så kommer tårene, fullstendig ukontrollert. Jeg kniper leppene mine sammen, rynker på brynene, prøver å kjempe med alle muskler i hele kroppen. Men det går ikke – det går ikke! Jeg hulker, begraver hodet i hendene mine, drar en hånd under munnen for å tørke bort rester etter oppkastet.

«Mia, kjære –» Han legger en arm rundt meg, lar meg hvile hodet mot halsen hans, stryker en hånd gjennom håret mitt. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene å ha noen som ham i livet mitt. «Det kommer til å gå bra. Jeg lover. Du er bare kvalm –»

Jeg presser hodet inn i halsgropen hans, lar tårene strømme nedover kinnene mine mens jeg hulker så høyt som jeg aldri har hulket før. Det var rart at jeg noensinne trodde dette kom til å fungere – at jeg kunne bli mamma – når jeg vet at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv engang.

"Herregud -" Stemmen min skjærer seg, og jeg kaster hodet fremover idet jeg merker at en ny bølge av oppkast er i ferd med å skylle ut av munnen min.

"Slapp av." Daniel plasserer et kyss på toppen av hodet mitt, tar et godt grep under armen min. Han løfter meg ut av badet, og jeg hviler hodet mot den varme halsen hans. Ønsker å nyte dette så lenge det varer - følelsen av å være nyforelsket, iferd med å bli mamma for første gang.

Jeg er så dypt inne i mine egne tanker at jeg nesten ikke merker at han plasserer meg på sofaen, for så å legge seg helt inntil meg. Den varme kroppen hans ligger presset inntil min, beina våre fletter seg sammen, og han holder rundt meg som om jeg er et lite spedbarn.

"Jeg elsker deg, Mia." Stemmen hans er svak - som en nesten ubetydelig hvisking - men den er der, og det er forsovet alt jeg trenger å høre.

Men jeg orker ikke svare ham. Det trenger jeg ikke heller, fordi han vet at jeg gjør det likevel. Uforpliktet.

Jeg trekker pusten, presser igjen øynene, hviler den høyre hånda mot magen. For til tross for all kvalmen - alle hormonene, alle konsekvensene, alle følelsene - elsker jeg dette barnet. Og det kommer jeg alltid til å gjøre.

Men selv om jeg kun ønsker det beste for ungene mine, vet jeg ikke om jeg er i stand til å gi dem det. Jeg ønsker at de skal vokse opp lykkelige, med foreldre som elsker dem. Det er egentlig alt jeg ønsker meg. De skal vite hvor de kommer fra, hvor de hører hjemme. Men jeg vet at det ikke er mulig så lenge jeg fortsetter å lyve til alle, inkludert meg selv.

Likevel klarer jeg ikke stoppe med det.

Når man lyver mer enn man snakker sant, begynner man etter hvert å tro på sine egne løgner. Man skaper sin egen virkelighet, sin egen realitet – og det er nøyaktig det jeg har gjort.

* * *

Da var kapittel 3 ute. Håper dere likte det ;) Vote og kommenter, eller send meg en privat melding slik at vi kan slå av en prat! Vil gjerne bli kjent med leserne mine.

-XoXo, Lydia