Don't leave

del53

Jasons synspunkt:

Jeg var satt i varetekt inne på stasjonen. I kveld skal rettsaken foregå og jeg skal få dommen min for skadene jeg har påført USA og ikke minst andre personer. Betyr dette slutten for Katilyn og Jason?

Jeg stirret inn i veggen og tenkte på livet. Alex. Foreldrene mine. Barndommen. Livet som kriminell. Skadene jeg har påført andre. Katilyn.

Døren til cella jeg satt på åpnet seg og de dro meg med ut til midtgangen og senere ned i kjelleren i en bil med sotede vinduer. Den aldeles mørke bilen kjørte meg avgårde til en et stort bygg rett utenfor sentrum. Vi gikk inn i en stor sal, og jeg møtte så og si det som skulle være advokaten min. Det var en mann, og selv om han var advokat hadde han et anklagende blikk i øynene. Denne rettsaken går rett til helvete om han uansett vil ha meg dømt.

"Min klient har hatt en vanskelig barndom med dårlig foreldreomsorg sammen med broren sin Alex McCann. Selv om min klient har påført mye skader så er dette samfunnets skyld fordi han selv ikke valgte å menge seg med det kriminelle miljøet. Han ble født inn i det." Jeg stirret ut i løse luften og over på en advokat på andre siden. Folkets advokat stod det på skiltet hans, jeg visste ikke en gang at noe slikt fantes.

Folkets advokat reiste seg bestemt opp. "Din klient har ikke vært annet enn trøbbel. Han har alltid menget seg med et kriminelt miljø, selv om han kunne bryte ut av det. Han har påført USA mye trøbbel og ikke minst alle de uskyldige folkene som har mistet livet," sa han før han så ned på arket sitt og fortsatte med å fortelle om voldtekt på jenter. "Din klient har tatt livet til unge, stakkarslige jenter etter kidnapping og voldtekt til egen hygge! Et slikt monster kan ikke gå løs i gatene her om kring!" utbrøt han av full hals. "Protest," utbrøt min advokat. Dommeren så på han og ventet på at han skulle forklare protesten sin. "Å bruke skjellsordet monster om min klient er diskriminering og uprofesjonelt."

"Jeg har et vitne i saken til min klient." sa mannen som stod for mine ord og gikk bak for å åpne døren og den vakreste jenta jeg noen gang har sett spasserte inn i salen fylt av "publikum", advokater og dommere. Hun satt seg ned ved siden av dommeren bak vitneplassen. Vi fikk øyekontakt. Øynene mine ble fort fylt av tårer når jeg så at hennes egne tårer allerede hadde begynt å renne ned de vakre, runde kinnene med de nydeligste kinnbena. Tankene mine ble avbrutt når advokaten min presenterte henne for salen. "Dette er Katilyn. Vil du fortelle oss ditt synspunkt av salen er du snill?" Hun nikket.