Don't leave

del45

Jasons synspunkt:

Først virket det som at hun ikke husket meg, og en del av hjertet mitt sank ned til bakken, men plutselig snudde det hele og hun var overlykkelig over å se meg. Jeg var også overlykkelig over å se henne.

"Katilyn?" - "Ja?" - "Snu deg rundt og hils på resten av familien din, jeg regner med at de har savnet deg," sa jeg og lo mildt. Hun kysset kinnet mitt smilende før smilet hennes rettet seg mot familien hennes. Moren hennes gråt og ville ikke slippe taket, noe jeg skjønner godt. Det å miste en som betyr så mye for så mange, men så få sjansen til å møte personen igjen må rett og slett være uvirkelig. Jeg skulle gjort alt for å se familien min igjen.

"Hils på Jason da, dere," sa Katilyn og den herlige latteren hennes omfavnet stedet.

"Katilyn! Alex!" sa jeg etter en stund etter at jeg hørte skritt ovenfra. Jeg må redde henne. Personen jeg elsker kan ikke miste livet, og ikke familien hennes heller. "Faen," mumlet hun og gikk fremfor meg for deretter å sette seg ned. "Vi må redde dem," sa hun bestemt og ga meg et blikk som sa at hun ikke kunne gjøre dette alene.

"Vinduet." - "Vi kommer jo ikke igjennom der!" - "De små gjør," mumlet jeg og nikket mot de mindre søskenene hennes.

"Okey, dere må holde dere langsmed veggen hele tiden frem til hjørnet - da løper dere så fort dere kan inn til skogen. Dere må absolutt ikke gi slipp på veggen før akkurat ved hjørnet," befalet jeg og ungene nikket.