Don't leave

del29

Katilyn trakk plutselig til seg beina og la seg ned lenger inn på brygga slik at hun så rett opp på den mørkeblå himmelen fylt med stjerner. Jeg la meg ned på motsatt side slik at hodene våre var midtpunktet på brygga.

"Angrer du?" mumlet Katilyn plutselig. "Angrer på hva?" spurte jeg likegyldig... Egentlig litt overrasket over det plutselige spørsmålet. "På noe av dette - kidnappinga, reddninga, kysset?" spurte hun. "Jeg angrer hver dag på at du ble kidnappet, at du måtte dra fra familien din og det som skjedde i huset. Du kunne hatt det så mye bedre om det ikke var for meg," begynte jeg og la meg over på magen mens jeg støttet meg på armene før jeg fortsatte: "Men jeg angrer ikke på at jeg møtte deg, eller at jeg reddet deg, eller deg og meg her nå - du er egentlig det beste som har skjedd meg Katilyn."

Hun så rett opp mot stjernene, egentlig litt usikker på hva hun burde eller skulle si."Hva vil skje med oss videre og hva vil skje med meg?" spurte hun likegyldig. "Jeg vet ikke... men du vil være trygg." - "lover du det?" spurte hun og jeg så at øynene hennes fylte seg med tårer samtidig som hun la seg over på magen. "Selvfølgelig vil jeg ikke la noe skje deg," - "men hva om noe skjer deg?" - "det vil gå bra med oss begge Katilyn, jeg lover." Jeg viste til at hun skulle sette seg hos meg og hun gjorde det. Hun klemte seg mot brystet mitt og mumlet noe uhørlig mens tårene strømmet. "Hva sa du?" spurte jeg og dro hånda mi over hodet hennes. Hun lente seg litt bakover slik at vi holdt øyekontakt. "Jeg hadde egentlig en plan om å få deg til å like meg slik at jeg kunne gå hjem, men så begynte jeg å like deg.... unnskyld," sa hun og tårene hennes skled ned kinnene hennes.

Jeg la håndflatene mine over kinnene hennes og tørket vekk tårene. "Katilyn, det gjør ikke noe.... Jeg hadde en slik plan jeg og, men nå vil den jo aldri finne sted fordi jeg liker deg," - "hadde du og en plan?" lo hun smått og la seg mot brystet mitt igjen. Jeg mumlet et ja, med tanken om at Katilyn faktisk skulle bruke meg for å dra hjem i hodet. "Vil du fortsatt dra fra meg?" spurte jeg. Vi hadde det så fint nå, det kan alltid være så fint. Og jeg har ikke hjerte til å holde henne her med meg om hun alltid vil gå rundt og lure på når hun skal rømme. Hun ristet på hodet og trakk seg vekk fra brystet mitt nok en gang. Hun la armene sine bak nakken min og dro meg forsiktig nærmere "Nei, jeg vil ikke dra fra deg," sa hun og kysset meg forsiktig. Jeg kysset selvfølgelig tilbake. "Her og nå er det bare du og meg," sa hun og smilte da hun trakk seg unna.