Don't leave

del46

Daniels synspunkt (broren til Katilyn):

Vi hadde alle hoppet ut av vinduet. Jeg hadde fått ansvaret for dem mindre - jeg var jo eldst av dem.

Vi holdt oss langsmed veggen hele tiden, men det var da jeg mistet grepet. En av de små begynte å løpe inn mot skogen - altfor, altfor tidlig. Jeg fikk resten av dem til å holde seg til veggen frem til hjørnet for og så løpe til skogen som planlagt.

*Pang* En eller annen skjøt etter oss. Vi burde ha holdt oss til veggen.

Vi er barn som er yngre enn Katilyn så jeg grep de minste i hver sin arm og kastes oss innover i skogen for å så gjemme oss bak noen trær.

Katilyns synspunkt:

Jeg hørte at det smalt. Flere ganger. Hadde de ikke holdt seg etter planen? Hvorfor holdt dem seg ikke etter planen?

Foreldrene mine så beskymret ut det lille vinduet. "De har gjemt seg," mumlet moren min. Ikke lenge etter skriker hun - Alex hadde begynt å løpe etter dem. Moren min snudde seg helt forrvirret mot meg: "Vi må gjøre noe! Jeg kan ikke miste dem," gråt hun. Jeg så bort på Jason, men jeg så lett at han prøvde å tenke seg til noe.

Jeg banket hardt på døra. En sint Jason åpnet og jeg stirret usikkert på han. "Hvor i helvete er doen? Det er jo ingenting her nede!" glefset jeg plutselig mot han når jeg hadde tatt meg mot nok til å gjøre det. Han dyttet meg inn igjen og lukket døra bak seg før han gikk bort til en dør i rommet. Den gikk i ett med veggen så jeg hadde sansyneligvis ikke lagt merke til den.

Han åpnet døra og så sint bort på meg. "Du kunne jo skjekka rommet før du banket som en gal på døra da!" - "jeg gjorde jo det!" - "så hva er dette?!" Jeg sukket. Følte meg ganske dum nå.

"Speilet!" utbrøt jeg og løp mot det stakkarslige badet i andre hjørnet av rommet.