«Sånn» mjauet Solpote, hun sto i tobeiningredet sammen med Vindpote. Nå hadde de gjort så mye de kunne, slått hull i døra og klort opp redet mange steder, nå manglet de bare bæsjen Honninglabb skulle hente. Håper hun har klart det tenkte Solpote. Hun begynte å gå mot utgangen av tobeiningredet, det var litt skummelt, siden tobeiningene kunne komme tilbake når som helst. Kanskje de ville drepe dem også.
Hun ristet av seg tanken. Nå hadde hun kommet til åpningen og kunne skimte Jordbærlabbs røde pels mellom trærne nedenfor redet. Hun sto vakt, fordi hun var eføyklankatt, og det ville virke litt mindre mistenksomt å finne henne her enn en løvklankatt.
«Ser du henne?» ropte Solpote ned til Jordbærlabb. «Nei!» ropte Jordbærlabb og begynte å løpe oppover bakken mot Solpote. «Hun burde vært tilbake nå» Vindpote hadde dukket opp ved siden av henne og så bekymret ned på Jordbærlabb.
«Synes dere at en av oss burde dra til Snøklanterritoriet for å se etter henne?» Spurte Solpote. Vindpote gryntet irritert. «Og hva tror du skjer da?» Spurte han. «Du blir mest sannsynlig oppdaget, og da kan hele planen gå i vasken.»
«Men vi kan jo ikke bare stå her og vente! Tenk hvis det har skjedd noe med Honninglabb?» Solpote tenkte seg om. «Kanskje en eller to av oss kan dra til grensa og se etter henne der?»
Jordbærlabb sa seg enig, og Vindpote mjauet et lite «ja vel» til slutt.
***
Da Solpote kommet seg fram til grensa, satte hun seg ned under et stort lønnetre, mens hun så etter tegn til Honninglabb på den andre siden. Det var vanskelig å overse stanken fra tordenstien, det virket som den prøvde å kvele henne. Kanskje jeg skal gå over til andre siden? Og se etter henne der? De hadde bare blitt enige om å dra til grensen, men det var jo mye enklere å finne Honninglabb på snøklanterritoriet.
Solpote spurtet over tordenstien og bråbremset på den andre siden. Hun hørte stemmer, to stykker. Hun så seg kjapt rundt på leting etter en busk, men uten lykke. Snøklanterritoriet var så åpent, det eneste stedet som var et unntak var trærne. Trærne! Tenkte hun. Så klart!
Hun hoppet opp i et høyt grantre like ved, og satt seg ned på en av de laveste grenene. «Jeg vant!.» Hørte hun en hunnkatt rope fra ett eller annet sted like ved. «Jeg klarte.....» mjauet en hannkatt like etter før han brått stoppet opp. «Vent! Jeg lukter Løvklan!» Solpote kjente hjertet begynte å dunke. De har luktet meg! «Det er sikkert bare lærlingen som var her tidligere» svarte hunnkatten. Det tok litt tid før hannkatten svarte, men omsider mjauet han «Sikkert»
Da har Honninglabb blitt tatt innså Solpote. Har hun fortalt at vi var med? Undret hun, men hun skjøv tanken vekk, for egoistisk, nå måtte hun tenkte på Honninglabb. Og komme seg tilbake til de andre. Hun akte seg fremover på grenen for å sjekke om snøklankrigerne hadde dratt. Hun hadde nesten kommet seg frem da hun hørte greinen begynne å knirke. Kvisten knakk så fort at Solpote ikke rakk å reagere. Hun falt nedover i full fart og landet med et dunk. Heldigvis var det ikke langt ned. Hun reiste seg fort opp og kjente etter om hun hadde fått noen skader. Hun kjente i hvert fall ingenting.
«enda en?!» Solpote skvatt til av utbruddet til en av snøklankrigerne, hun hadde helt glemt dem. Hun virvlet rundt for å se på dem. Hunnkatten hadde sort pels og noen veldig vakre mørkblå øyne, Solpote måtte slite for å ikke bli helt hypnotisert av dem. «Hva gjør du her?» spurte hannkatten krast, og tvang henne til å se bort fra øynene til hunnkatten. Han hadde lysebrun pels og grønne øyne. «Har du noe å gjøre med lærlingen som var her tidligere i dag?» spurte han. «Honninglabb mener du?» spurte Solpote og oppdaget for sent at hun akkurat hadde røpet at hun ikke burde være der.
«Det er vel det hun heter» Svarte hunnkatten. «Burde vi ta henne med til Isstjerne, Hareklo?» la hun til. Solpote oppdaget med en gang at hun skulle ønske Honninglabb hadde hvert her. Hun hadde visst hvordan vi skulle komme oss ut av dette. Kanskje hun hadde kommet på en bra nok løgn? Solpote bestemte seg for å håpe på det. «Det er vel ikke nødvendig.» mjauet Hareklo. «Hun har jo allerede snakket med den andre lærlingen, vi bare eskorterer henne til løvklanleiren.»
Hareklo begynte å gå mot grensen, men Solpote så at hunnkatten var i tvil. «Kom igjen, Blårose, hun er her nok av samme grunn» mjauet Hareklo, med hint av irritasjon i stemmen. Blårose gikk inn ved siden av ham, og Solpote fulgte etter dem, lettet over å slippe å forklare seg.
***
Solpote og de to snøklankrigerne, hadde vandret i taushet siden de dro. Nå var de like ved løvklanleiren, og når de begynte å nermeste seg den, hørte Solpote den svake lyden av høye kattemjau. Hva er det som skjer der? Tenkte Solpote forundret.
Da de gikk inn leirinngangen, skjønte hun hvorfor.
Honninglabb sto der, mellom Isstjerne og Sølvstjerne, i midten av lysningen. Solpote kunne ikke høre hva de sa fra der hun sto, så hun smøg seg litt nærmere, med de to Snøklankrigerne- som nå virket ganske nyskjerrige, etter seg.
«vi ville bare hjelpe Eføyklanen!» mjauet Honninglabb, øynene hennes tryglende mot Sølvstjerne. «Vi?» spurte Isstjerne med forundring i stemmen. «Ja, vi fant enda en» mjauet Hareklo, som nå kom fremover fra bak Solpote. Alle krigerne vendte blikkene sine mot Solpote, hun hatet oppmerksomheten og så ned på potetene sine.
«Solpote......» mjauet Flammepels. «så klart» han sto like bak Sølvstjerne for å støtte henne. «Solpote og Honninglabb!»mjauet Sølvstjerne sint. «Dere laget nok trøbbel for Løvklanen allerede! Nå er det nok!» hun stirret sint på Solpote, men hun turte ikke møte blikket til Sølvstjerne og vek unna. «Snøklankatter! Hvorfor er dere fortsatt her! Dere har ingenting med dette å gjøre!» Nå var Sølvstjerne rasende, og glefset til Isstjerne.
«Vi har like mye rett til å være her, de var tross alt på vårt territorium» Isstjerne holdt seg rolig, men Solpote så nyskjerrigheten glimte i øynene hennes. Hun vil høre denne diskusjonen.
«Ja vel» mjauet Sølvstjerne, hun hadde tatt seg sammen nå og var mye roligere i stemmen nå. «Jeg skjønner at dere ville hjelpe, men vi kan ikke bare krysse grensene når vi vil» Solpote ble overrasket over Sølvstjernes plutselige milde stemme. «Var det noen flere?» spurte hun Solpote. Hun så bort på Honninglabb som svarte ved å riste lett på hodet. «Ee, nei» svarte Solpote. «Hvem andre var det?» spurte Sølvstjerne. Hvorfor må jeg være så dårlig til å lyve? «Det var ingen andre» Honninglabb svarte for henne. «Solpote er bare nervøs» la hun til.
«Hmmmmmm... jeg snakker med dere senere» Mjauet Sølvstjerne og viftet litt med halen. «gå til hulen deres nå.» Solpote gjorde som hun sa og skynde seg til lærlinghulen. Flere av klankameratene stirret på henne, og hun kunne skjenne blikkene deres svi i pelsen. Da Solpote nådde lærlinghulen pustet hun lettet ut. Hun hadde endelig kommet vekk fra den anspente stemningen! Honninglabb kom inn like etter henne og la seg rett ned i redet sitt, før hun brått satte seg opp igjen. «Hvordan vet de andre hvor vi er?» spurte Honninglabb. «Hvorfor ble du tatt av snøklankrigere i det hele tatt? Du skulle jo bli på eføyklanterritoriet!»
Solpote stirret ned på potene sine og kjente skammen brenne i pelsen hennes. «Men... men»
«Men hva?» Spurte Honninglabb litt irritert. «Du brukte så lang tid! Jeg visste ikke hvor du var! Tenk hvis du hadde blitt jaget av en hund? Eller noen eføyklankrigere hadde oppdaget deg! Og det hadde de jo. Jeg måtte dra og lete etter deg!»
«Ja, jeg vet...» Svarte Honninglabb og sukket.
«Kanskje vi burde snike oss ut og si ifra til de andre?» spurte Solpote. «Det er helt idiotisk, forventer du at vi skal komme oss ut av leiren nå?» mjauet Honninglabb, hun hørtes sint ut, men hun kunne også høre bekymring i stemmen hennes. «Det beste vi kan gjøre er å bli her, og håpe de skjønner det» la hun til. Solpote syntes ikke det føltes riktig, men hun gjorde som Honninglabb sa, la seg ned og prøvde å sove.
Sorry for kort kapittel, og for at vi ikke har skrevet på leeeenge!!
Men her er i hvertfall kapittel 6 ;)
ESTÁS LEYENDO
Kattekrigerne: Tegn fra himmelen
Fanfic«Finn sandens øye før klanene går tapt.» Seks unge lærlinger fra Løvklanen, Gressklanen, Snøklanen, Eføyklanen og Stormkanen får en beskjed fra stjerneklanen som kan redde klanenes fremtid. Serie 1 bok 1 Skrevet av Honey og Solveig.
