Kattekrigerne: Tegn fra himmelen

Kapittel 1

Solpote satt ved vannkanten. Hun så ut over havet, det glitret av stjerner som speilte seg i det dype mørket. Hun så opp. Halvmånen lyste opp nattehimmelen over henne. Det var medisinkattmøte i natt, den ene gangen i måneden hvor medisinkattene fra alle klanene, løvklanen, snøklanen, gressklanen, stormklanen og eføyklanen kunne møtes for å dele tunge med stjerneklanen, forfedrene deres. Himmelvinge var medisinkatten til Solpote og de andre i løvklanen, hun var på møte med de andre medisinkattene nå. Lurer på hva stjerneklanen sier til dem... Tenkte Solpote. Men, samme det. jeg skal jo ikke bli medisinkatt heller, så det får jeg aldri vite uansett.. Jeg skal bli den modigste krigeren i hele Løvklanen! Og kanskje den beste jegeren og! Solpote reiste seg. Små regndråper hadde begynt å falle ned fra himmelen, og dannet små ringer i vannet. Det begynte å regne mer og mer for vært sekund som gikk, og i løpet av noen få sekunder var pelsen hennes helt våt, og hun så ut som en oter. Hun ristet pelsen sin tørr og løp mot skogkanten. Jeg burde komme meg hjem før jeg blir iskald, og før noen oppdager at jeg ikke er i redet mitt i leiren. Tenkte hun. Solpote satt opp farten da hun kom ut i blomsterengen. Hun så opp på himmelen, og hjertet hennes begynte å slå fortere. Sola står snart opp! Omsider så hun leirinngangen, der Snøtiger sto og holt vakt.

Snøtiger var den eldste av krigerne i klanen, han kom snart til å flytte til eldrehulen der de eldre kattene holdt til. Men selv om han var gammel og hadde begynt å se dårlig, hadde han den beste hørselen i hele klanen. Solpote listet seg sakte over de mugne bladene på bakken. Hun bestemte seg for å liste seg inn den samme veien hun hadde gått ut av. Solpote gikk sakte mot avfallstunellen. Hun smøg seg så stille hun kunne, og tenkte bare på en ting. Hva hun skulle gjøre hvis noen oppdaget henne. Hva skal jeg si? Tenkte hun. Hun fortsatte videre mens hun tenkte ut en plan, og la ikke merke til det som skjedde rundt henne. Plutselig dunket den ene forpoten borti en rot, og hun falt mot bakken.

Solpote ga fra seg et lite hyl når hun dunket hardt mot bakken. «Hva var det?» Hun hørte Snøtigers mistenksomme mjau, og lyden av potetrinn som nærmet seg henne. Omsider skimtet hun den kraftige skikkelsen til Snøtiger over henne. Å, nei. Nå havner jeg i trøbbel. Tenkte hun. «Solpote? Hva gjør du her?» Før hun rakk å forklare seg for Snøtiger, hørte hun en ny stemme. «Helt enig! Hva gjør du her?» Det var Sølvstjerne, lederen deres, som også var kjent for å være den strengeste av lederne. «Em.. jeg.. altså, eh, jeg skulle bare..» Stotret Solpote. «Skulle bare?» Det strenge blikket til Sølvstjerne brant henne i pelsen. «Ja, jeg.. Jeg var bare på nattejakt!» Løy Solpote. «Nattejakt?» Sølvstjerne rynket brynene. «Du vet at du ikke får lov til å dra på jakt alene! Særlig ikke på natta. Og du har heller ikke noe bytte!» Solpote stirret ned på potene sine. «Jeg klarte ikke å fange noe bytte.» Sølvstjerne stirret ned på henne. «Nei vel? Kom deg til redet ditt med en gang! I morgen må du plukke lopper fra pelsen til de eldre, og skifte redefyll, som straff.» Mjauet Sølvstjerne.

Da Solpote kom inn i leiren, gikk hun rett til lærlinghulen og la seg i redet sitt mellom Vindpote, broren hennes, og Honninglabb, bestevennen hennes. Hun holte på å sovne da Honninglabb hvisket: «Hvor har du vært?» «Ute ved vannet» hvisket Solpote tilbake. «ble du tatt?» «Ja» Svarte Solpote. «Jeg må stelle med de eldre i morgen som straff» Mjauet hun deprimert. «Men man får vel ikke straff for å gå en tur?» spurte Honninglabb. «Em.. Eh, ja, jeg løy kanskje litt da. Jeg sa at jeg hadde vært på nattejakt.» Honninglabb himlet med øynene. «Er du helt musehjernete, eller?» spurte honninglabb. «Ja» Svarte hun.

Etter en stund sovnet Solpote. Hun drømte at hun løp gjennom skogen. Plutselig kjente hun en velkjent lukt. Det luktet mus. Omsider skimtet hun den lille skapningen noen halelengder foran henne som forsvant inn i en einebærbusk. Hun listet seg sakte framover og passet på å holde halen i ro. Nå var hun bare en halv halelengde unna den lille musa. Hun spente musklene, og tok sats, men like før hun fikk hoppet på det saftige byttet, hørte hun stemmer som ropte på henne. «Solpote!» Hun virvlet rundt. Det var ingen der. «Solpote!»

Hun åpnet øynene. Foran henne skimtet hun lysebrun og svart pels. «Solpote! Du må våkne! Du skal plukke lopper, og skifte redefyll! Og hvis du vil bli ferdig i dag, bør du starte med en gang.» Eikepels sto foran henne. «Kom igjen» Solpote reiste seg sakte opp. «Ja da, jeg skal skynde meg!» Jeg har bare ikke fått sovet ennå. Eikepels ledet Solpote ut av lærlinghulen, og bort til medisinkatthulen. «Du kan starte med å plukke lopper, Himmelvinge gir deg litt musegalle.» Æsj! Tenkte Solpote, og gikk inn i hulen.

«Hallo? Hvem er det? Er det deg Solpote?» Hun hørte Himmelvinges mjau fra innerst i hulen. «Ja» svarte hun og gikk lenger inn i urtestanken som kom fra urtene Himmelvinge holdt på å tygge. Himmelvinge snudde seg mot henne. «Er du skadet?» spurte hun og snuste i pelsen hennes. «Nei» svarte solpote. «Jeg er her bare for å hente litt musegalle.» «Å, ja. Vent her, så henter jeg litt.» Etter en stund, kom Himmelvinge med litt illeluktende musegalle innpakket i blader. «Her, ta denne, og pass deg for Lusepels hun er ganske gretten nå for tiden.» Solpote blunket takknemlig mot henne, og plukket opp musegallen med den ene forpoten. Æsj! Jeg får vel bare bli ferdig med det. Hun gikk ut av hulen og gikk over lysningen til eldrehulen.

Eldrehulen lå i en liten fordypning, med tornegrener og løv flettet sammen til tak. Hun gikk til huleåpningen. «Hallo? Kan jeg komme inn?» Mjauet hun forskiktig. Hun ventet utålmodig utenfor og ventet på svar. «Hallo?» hun begynte å bli veldig utålmodig, da hun endelig fikk høre noen stemmer inne i hulen. «Ungkatter i dag er så utålmodige.» Snøftet Lusepels svakt fra innerst i hulen, høyt nok til at Solpote kunne høre det. Solpote himlet med øynene og sukket lavt. «Bare kom inn.Mjauet Ferskenhales vennlige stemme til henne.

Solpote gikk inn til de eldre med musegallen innpakket i blader, og så seg rundt i hulen. Lusepels lå i redet sitt med øynene åpene og ørene spisset, kullsot satt innerst i hulen og spiste på en mager due og Ferskenhale satt og vasket pelsen med jevne slikk. «Kommer du for å plukke lopper?» Spurte Ferskenhale, og så opp fra slikkingen. «Ja» Mjauet solpote. «Da burde du starte med Lusepels! Hun har alltid mest lopper» Mjauet Kullsot med en ertene tone i stemmen. Lusepels snøftet surt, og slo kullsot på snuten med klørene inne. «Det har jeg vel ikke!» Solpote himlet med øynene, og ignorerte de eldres krangling. Hun stakk de små potene sine inn i den tykke pelsen til Lusepels og begynte å lete etter lopper.

Det tok ikke lang tid før hun fant den første loppen. Kullsot hadde nok rett, tenkte Solpote. Det krydde av lopper i pelsen til Lusepels. Hun tok litt musegalle på poten og la det på loppene, så tok hun den ene kloen sin, og moste den.«Au!» Klaget Lusepels. Solpote overså den gretne gamle hunnkatten og fortsatte.

**

Solpote var ferdig med å stelle med de eldre, og solen hadde nettopp gått ned. Hun så etter Honninglabb, som hun etter en kort stund oppdaget på vei inn i lærlinghulen. Hun løp mot lærlinghulen, men på veien snublet hun i en stein, og falt med ansiktet først i den nedtrampete bakken, rett ved hulen. Honninglabb snudde seg mot henne. «Solpote! Går det bra?» Solpote kom seg fortumlet opp på potene igjen. «Ja, da. Jeg bare snublet i noe, som vanlig.» Svarte hun. Honninglabb og solpote gikk inn i lærlinghulen. Vindpote lå allerede i det myke redet sitt, og hadde sovnet. Solpote la seg ned ved broren sin, og Honninglabb la seg ned ved siden av henne.«God natt» Hvisket solpote, og lukket øynene. Hun forsvant inn i søvnen, og fikk så vidt med seg det lave mjauet til Honninglabb som hvisket god natt..

Dette kapittelet er skrevet av Solveig, men Honey skrev replikkene til Honninglabb.

Håper dere liker historien vår! Vote og kommenter! Det kommer mer snart.