Honninglabb sa farvel til de andre og begynte å gå mot grensen til Snøklanen. Hun satt opp farten og løp gjennom skogen under de grønne trærne som holdt på å bli røde og gule, fordi det nærmet seg løvfall. Hun lukket øynene i et lite sekund, og lot de friske luktene av løvfall omfavne henne. Hun åpnet øynene og så at bakken begynte å skråne oppover. Hun begynte å løpe opp bakken, og kjente vinden stryke mot pelsen. Når hun hadde løpt en stund, skimtet hun toppen av bakken, og saknet farten. Hun stanset anpusten på toppen og satt seg ned ved siden av et digert kastanjetre de kalte for kjempetreet. Hun så ut over landskapet. Bak henne lå gropen der Løvklanleiren lå, og enda lenger bak skimtet hun elven som markerte grensen til Eføyklanen. Foran henne gikk bakken slakt nedover og forsvant inn i den stadig tettere løvskogen. Hun reiste seg opp, og spurtet nedover bakken. Når hun hadde kommet seg inn i skogen igjen på bunnen av bakken, stoppet hun opp og klatret opp i et tre. Hvorfor gå på bakken når jeg kan klatre i trærne? Tenkte hun. Hun hoppet ut i lufta mot nermeste gren i treet ved siden av, og landet lett og stødig. Kriblingen strømmed gjennom pelsen hennes. Hun følte seg så fri der hun hoppet fra gren til gren gjennom løvskogen. Etter vert begynte det å bli en blanding av løvtrær og grantrær, og hun kunne høre lyden av tordenstien som skilte løvklanterritoriet fra snøklanterritoriet. Skogen åpnet seg opp, og plutselig sto hun bare et par revelengder fra tordenstien som fortsatte bortover langs grensen til Snøklanterritoriet. Hun snuste på luften for å vite om det var noen Løvklanpatruljer i nærheten. Da hun var sikker på at ingen var der, hoppet hun ned fra treet hun var i, og listet seg forsiktig mot tordenstien. Da hun var fremme ved kanten av tordenstien, la hun seg ned i en grsstue som vokste på kanten av det svarte og harde underlaget. Hun spisset ørene og hørte en buldrende lyd, og like etterpå suste det et digert monster forbi. Da hun ikke hørte noe, spurtet hun over til den andre siden så fort hun kunne, og stanset lettet på den andre siden. Hun snuste på luften. Lukten av Snøklanen fikk hårnene hennes til å reise seg, men hun fikk dem til å holde seg flatt, og listet seg forsiktig inn i den mørke og tette skogen. Honninglabb stanset og smakte på luften. Det er noen fra snøklanen i nærheten! Oppdaget hun forskrekket. Hvorfor var jeg så uforsiktig?!
«Hva gjør du her?» sa en stemme bak henne. Honninglabb virvlet rundt. Det var en liten gråbrun hannkatt, sikkert bare en lærling. Han prøvde å virke truende, men hun så at han egentlig bare var redd. Kom opp med en løgn! «Hva mener du?» spurte hun og prøvde å høres så uskyldig ut som mulig. «Du er på territoriet til snøklanen» han skalv litt i stemmen. «Nei, jeg er på territoriet til løvklanen, jeg er jo på jakt...» mjauet Honninglabb og så seg rundt som om hun ikke helt skjønte hvor hun var. Lærlingen fra Snøklanen så seg forvirret rundt som om han et øyeblikk også trodde at han var på Løvklanen sitt territorium. Det funker! «Hvorfor er du her?» Spurte Honninglabb, og latet som hun var mistenksom. «Eh.. jeg...» Hannkatten snuste i luften, og ble med ett mindre usikker. «Jeg er på jakt. På mitt territorium!» Honninglabb kjente nakkepelsen reise seg av frykt. Hadde han skjønt at hun løy? Han gikk nermere og stakk snuten opp i ansiktet hennes. De mistenksomme øynene hans stirret truende på henne. «Var du egentlig på jakt, eller snek du deg med vilje inn på territoriet til Snøklanen?» Honninglabb sukket. Hun skjønte at hun ikke kunne holde det hemmelig for denne lærlingen lengre. «Ja vel» Mjauet hun omsider. «Jeg er her på et veldig viktig, og hemmelig oppdrag for å redde Eføyklanen.» Snøklanlærlingen så forbauset ut. «Hæ?» Mjauet han. «Eføyklanen? Kommer ikke du fra Løvklanen?»
Honninglabb fortalte han om planen. Om at Jordbærlabb hadde kommet for å be om hjelp, og om planen om å hente bjørnebæsj fra snøklanterritoriet til eføyklanterritoriet for å skremme bort tobeiningene.
«Å.» Hvisket lærlingen. «Hvordan skal du klare det alene? Trenger du ikke hjelp?» Før Honninglabb fikk svart, hørte de rasling i buskene og potetrinn komme mot dem. Snøklanlærlingen dro henne med seg bak nærmeste busk, og holdt pusten som om han trodde de ville være mer usynlige hvis de ikke lagde en eneste lyd. Hun presset seg lenger ned mot bakken og håpet at den gyldene pelsen hennes ikke syntes gjennom kristornbusken.
Potetrinnene kom nærmere, blandet med småprating. «Jeg har fanget mer en deg.» mjauet en ung hunnkatt. «Det har du ikke det! Trosten min er mye større enn musene dine!» svarte en annen hunnkatt, sikkert like gammel. «Vent» dette kom fra en hannkatt, han hørtes eldre ut. «Hva er det, Hakkespettfot?» en hunnkatt. «Jeg lukter løvklan!» mjauet hakkespettfot. Honninglabb kjente at hjertet begynte å dunke fortere. De hadde luktet henne! «Du har rett» mjauet hunnkatten. «Jeg tror det kommer herfra!» det var den første hunnkatten, hun som sikkert var en lærling. Hun kom nærmere dem. Honninglabb skynde seg opp på alle fire. Hun hadde en plan, som forhåpentligvis, verken fikk henne eller hannkatt-lærlingen i trøbbel. Han så ned på den gråbrune lærlingen, han lå fortsatt på bakken og gjorde seg så liten som mulig. Musehjerne! Tenkte Honninglabb. De har luktesanser, de kommer til å skjønne at han er der. Hun dultet borti ham med baklabben. Lærlingen så forvirret opp på henne med store, redde øyne, men gjorde snart som henne. En rød liten hunnkatt kom rundt hjørnet, en lærling. «Ravnelabb!» mjauet hun forskrekket, så la hun merke til Honninglabb som sto bak ham. Øynene henne endret seg raskt, fra overraskelse til mistenksomhet. «Hvem er det?!» hun pekte mot Honninglabb med halen. Resten av patruljen kom etter. En lysebrun hannkatt, sikkert Hakkespttfot, han var den eneste hannkatten. En sort hunnkatt, med gule øyne, en sort hunnkatt med blå øyne og en rød, spraglete lærling. «Hva gjør du på snøklanterritoriet?» mjauet hakkespettfot truende. «Jeg klarte å forville meg inn på snøklanterritoriet» mjauet hun med uskyldig stemme. «Og da møtte jeg ham.» hun pekte mot Ravnelabb med halen. «Han var på vei til å ta meg med til lederen deres.» Ravnelabb så på henne med forvirret blikk, men da hun bare fortsatte å se mot Hakkespettfot tok han seg raskt sammen og mjauet. «Ja, det stemmer» Hunnkatten med de gule øynene så mistenksomt på henne. «Du bare forvillet deg inn på snøklanterritoriet?» Hun hadde mistroisk stemme. «Ja, jeg var på jakt og så plutselig så skjønte jeg ikke hvor jeg var.» hun prøvde å få det til å høres så overbevisende ut som mulig, men hun visste at krigeren skjønte at noe ikke stemte . «Og du la ikke merke til at skogen endret seg fra fra løvtrær til bartrær?» hun så fortsatt mistenksomt på Honninglabb. «Vi tar henne med til isstjerne.» sa hunnkatten etter å tenkt seg om en stund. Hun ledet an innover i granskogen og viste tegn med halen for at de andre skulle følge etter. Resten av petruljen startet å gå etter henne, Honninglabb hadde ikke annet valg enn å følge etter. Så snart de hadde begynt å gå, presset hakkespettfot seg forbi den sorte hunnkatten, for å lede an. Han så seg tilbake mot snøklankrigeren med et blikk som tydelig viste: jeg er lederen av denne patruljen. Før han fortsatte å gå, i litt høyere tempo. Honninglabb hadde i hvert fall klart å få eRavnelabb ut av trøbbel, men nå hadde hun klart å vikle seg selv inn i enda mer trøbbel. Etter jakten alene med Solpote, og det Vindpote hadde sagt til sølvstjerne, burde hun egentlig bare holdt seg unna alt dette, hun burde prøvd å ikke bryte krigerkodeksen mer. Men her gikk hun, på vei mot snøklanen sin leir etter å ha lett etter bjørneavføring for å fikse eføklanen sine problemer.
*
Etter de hadde gått en stund kom de ut i på en tykkere sti, som luktet av mange katter. En sterk snøklanlukt overveldet henne. Honninglabb rynket på nesen av lukten, det luktet av barnåler og sevje. De begynte å nærme seg leiren, og hun kjente magen knytte seg av engstelse for samtalen hun nå måtte ha med Isstjerne. Hva skal jeg si? Skal jeg si at jeg prøvde å hjelpe Eføyklanen? Eller skal jeg bare si at jeg var på jakt, og ved ett uhell havnet inne på territoriet deres? Lyder av katter som strømmet rundtf henne og noen mistenksomme mjau, vekket henne fra tankene. To kattunger, en hvit og grå hunnkatt og en brun og oransje stripete hannkatt lekte moseball utenfor barselhulen, da de så patruljen komme inn i leiren. Løp hannkatten mot dem. «Hvor skal du Eplepus?» Ropte hunnkatten etter ham. Men den stripete kattungen bare fortsatte å løpe mot der Honninglabb sto. Før Honninglabb skjønte noe som helst, ropte han: «Inntrenger!» og hoppet oppå henne. En flekkete hunnkatt kom styrtende ut av barselhulen og tok tak i den lille hannkatten, og dro han bort mens hun kjeftet på ham. Hun ga Honninglabb et unnskyldende blikk, og dro kattungene inn i barselhulen.
Isstjerne kom ut av hulen sin og så mot patruljen. Da hun oppdaget Honninglabb, kom hun bort til dem. «Hvorfor er denne løvklanlærlingen på territoriet vårt?» Hun så først spørrende på Hakkespettfot og så på de to hunnkattene. Den ene hunnkatten, hun som hadde vært så mistenksom, så bort på Honninglabb. «Jeg tror denne løvklanlærlingen har noe å fortelle» Isstjerne flyttet blikket sitt til Honninglabb. «Ja vel? Bli med til hulen min, så eskorterer vi deg hjem etterpå, og passer på at Sølvstjerne gir deg en fortjent straff.»
Hulen til Isstjerne lå på andre siden av leiren mellom noen store steiner. Nesten hele leiren var bygget opp av store steiner som en gang for mange år siden hadde rast det fra fjellet like ved. Det var merkelig å være i en leir av steiner i stedet for den myke grønne læiren på Løvklanterritoriet.
Da de hadde gått inn blant steinene so omkranset hulen, satte Isstjerne seg ned og ga tegn til at Honninglabb skulle sette seg ned. «Hvorfor var du på Snøklanens territorium?» Spurte Isstjerne rett ut. «Jeg var bare på jakt, og så merket jeg ikke at jeg løp over grensa.» Isstjerne rynket brynene og så mistenksomt ned på Honninglabb. «Du merket ikke at du løp over en tordensti?» Honninglabb tenkte seg desperat om. Hva skal jeg si nå? Hun prøvde å virke så dum som mulig for at Isstjerne skulle tro henne. «Ja. Jeg var så ivrig etter å fange et ekorn, og så... og så løp jeg så fort etter det at jeg ikke merket hva som var rundt meg.» Isstjerne virket fortsatt lite overbevist. «Og hvor var mentoren din?» Spurte hun utfordrende. «Var du ikke sammen med mentoren din?» Honninglabb så henne inn i øynene denne gangen, i håp om å overtale henne. «Nei, han sa at han skulle gå og jakte lengre mot leiren mens jeg kunne jakte ferdig ved grensa. Nå lurer han sikkert veldig på hvor jeg er.» Isstjerne så ut til å tro på henne denne gangen. «Ja vel.» Svarte hun. «Jeg skal eskortere deg tilbake til leiren sammen med noen av krigerne mine. Selvr om det bare var et uhell, skal jeg passe på at Sølvstjerne gir deg en passende straff.»
«Au!» Isstjerne og Honninglabb snudde seg brått rundt mot inngangen. «Hvem er det?» Ropte Isstjerne mot inngangen. Det kom ikke noe svar, men etter vært kom Ravnelabb skyldig inn i den store hulen. Han stoppet opp og så bort på Honninglabb. «Hvorfor fortalte du ikke Isstjerne om planen din?» Isstjerne så forvirret og mistenksomt fra Honninglabb til Ravnelabb. «Hvilken plan?»
Honninglabb strammet seg opp og kastet et irritert blikk mot Ravnelabb. «Jeg har ingen plan Isstjerne, jeg vet ikke hva Ravnelabb snakker om» hun prøvde å høres så overbevisende ut som mulig. «Jeg er ikke dum» mjauet Isstjerne, og snudde seg mot Ravnelabb. «Hva var planen hennes?» spurte hun Ravnelabb. Han så unnskyldende opp på Honninglabb, nå kommer han vel til å fortelle alt. Hun sukket for seg selv. «Honninglabb har tenkt å redde eføyklanen» mjauet Ravnelabb stolt.
Nå er vi ferdige med kapittel 5!!!
Vi skal prøve å skrive på denne historien litt oftere.
Og husk å vote og kommentere da ;)
Bye the way dette kapittelet er skrevet av begge, men de beste delene er skrevet av HONEY:)
YOU ARE READING
Kattekrigerne: Tegn fra himmelen
Fanfiction«Finn sandens øye før klanene går tapt.» Seks unge lærlinger fra Løvklanen, Gressklanen, Snøklanen, Eføyklanen og Stormkanen får en beskjed fra stjerneklanen som kan redde klanenes fremtid. Serie 1 bok 1 Skrevet av Honey og Solveig.
