Kattekrigerne: Tegn fra himmelen

Kapittel 4

Vindpote lå og spiste på en due utenfor lærlinghulen. Det hadde vert en fredelig og rolig dag. Han hadde ikke vert på kamptrening med de andre, fordi metoren hans Flammepels hadde fått en stygg rift på poten etter kveldspatruljen dagen før, og måtte ligge å slappe av i redet sitt. Han gjespet. Han var trøtt og slapp av å ligge å late seg hele dagen. Hvorfor kan det ikke skje noe snart? Hvorfor må denne dagen være så uendelig lang og kjedelig? Han reiste seg opp, og bestemte seg for å spørre Sølvstjerne om å bli med på solhøypatruljen. Han trasket av gårde mot lederhulen med raske skritt. Før han hadde kommet fram, hørte han en høy og frustrert stemme fra ett eller annent sted mellom røttene på treet. «Nei! Du kan ikke gjøre det Sølvstjerne! Du må hjelpe dem!» Før han hadde klart å huske hvem sin stemme det var, kom to katter fram fra røttene. Først Solpote, og så Honninglabb som irritert fulgte etter. Da han kom nermere, hørte han Honninglabb hviske noe i øret på Solpote. «Hvorfor sa du det?» Hvisket hun irritert. Stemmen var så lav at han nesten ikke kunne høre henne, men han klarte å få med seg det som ble sagt. Solpote så unnskyldene bort på henne, men han visste at hun ikke ville gi seg. «Jeg vet ikke... Jeg bare måtte si noe» Honninglabb himlet med øynene. «Du måtte ikk..» Honninglabb ble avbrutt av Sølvstjerne som hadde kommet ut av hulen sin, med en rød, skillpaddemønstret hunnkatt bak seg. Sølvstjerne skulte ned å dem. «Har dere spionert på samtalen vår?» Ingen svarte. Den eneste lyden de hørte var en spurv eller to som kvitret i løvtrerne i skogen, og de glade mjauene fra kattungene som lekte moseball utenfor barselhulen. Til slutt orket ikke Vindpote den anspente stillheten lenger, så han åpnet munnen for å si noe. Men han lukket den igjen for å tenke ut hva han skulle si. Skulle han forsvare Solpote og Honninglabb? Nei. Han kunne ikke si imot sin egen leder! Det ville vert i mot krigerkodeksen! Han hevet brystet, og åpnet munnen sakte. «Ja? Hvorfor bryter dere alltid krigerkodeksen?» Han tok en pause.«Først alle nattejaktene alene, og nå tyvlytting?»

Sølvstjerne stirret strengt på Solpote og Honninglabb. «Er dette sant?» spurte hun med anspent stemme. Vindpote følte seg litt slem da Sølvstjerne så ned på dem på den strenge måten, men han prøvde å holde hodet høyt hevet. De har jo brutt krigerkodeksen. Tenkte han, og prøvde å bli kvitt følelsen av at han ikke burde sagt det. Solpote og Honninglabb så ned på potene sine og viftet på ørene av skam. Etter en stund tittet Solpote fort opp på Vindpote med ett misfornøyd uttrykk i ansiktet, men flyttet blikket fort bort på Sølvstjerne. «Vel, jeg gir dere straffen senere etter noen har eskortert denne lærlingen tilbake til territoriet sitt.» fortsatte Sølvstjerne og stirret på en liten rød hunnkatt som sto noen halelengder unna, hun luktet eføyklan. Lærlingen stirret ned på potene sine, hun løftet opp hodet og prøvde å se selvsikker ut, men Vindpote så at hun var veldig nervøs. «Jeg kan gå selv.» stemmen hennes skalv litt. Sølvstjerne så ikke ut til å bry seg, hun snudde seg mot istapp, som var på vei mot haugen med ferskt kjøtt. «Istapp! Kom hit litt!» Istapp snudde hodet overrasket mot dem. «Hva er det?» spurte hun Sølvstjerne da hun var fremme. «Følg denne lærlingen til grensen.» svarte Sølvstjerne og pekte med halen mot eføyklankatten. Istapp nikket til Sølvstjerne og ga tegn til eføyklankatten om at hun skulle følge etter.

Vindpote begynte å bli nyskjerrig på hva som hadde hendt. Hvorfor var denne eføyklanlærlingen i Løvklanleiren? Og hvorfor var hun her alene? Han labbet bort til Solpote som sto å stirret på noe på bakken og var fordypet i egene tanker. "Hvem er hun?" Mjauet han litt høyt så Solpote skulle høre han. Solpote skvatt og virvlet rundt med strittende pels og et skremt uttrykk i ansiktet. Det så ut som hun hadde sett en snerrende rev, men når hun så hvem det var begynte pelsen hennes å legge seg igjen. "Hvem er hvem?" Mjauet hun og rynket brynene. "Eføyklankatten" svarte han utålmodig. "Ja, hvem er hun?" Vindpote snudde hodet mot den lysebrune hunnkatten som kom mot dem. De blå øynene hennes glitret av nysgjerrighet, Spurvepote var nok like spent som Vindpote var, selv om hun snart skulle bli kriger. Solpote trakk på skulderne. "En eføyklanlærling" Svarte hun uten å avsløre noe. Vindpote og Spurvepote vekslet irriterte blikk. "Ja, vi har skjønt det da!" Mjauet Spurvepote. "Hva snakker dere om?" Honninglabb hadde kommet bort til dem, og sto og så spørrende på Solpote. "De lurer på hvorfor det var en eføyklanlærling i leiren." Svarte hun og nikket mot Vindpote og Spurvepote. Honninglabb så mer nervøs ut nå. "Vi må snakke sammen" Hvisket Honninglabb til Solpote. Hun nikket mot en liten busk ved lærlinghulen. Hun begynte å gå med Solpote like etter. Vindpote og Spurvepote fulgte spent etter. Honninglabb viftet irritert på halen og snudde seg mot dem. "Jeg og Solpote må snakke sammen under fire øyne!" Så klart. Jeg får jo aldri vært med på noe. Hvorfor skulle de fortelle meg noe om noe viktig når jeg fikk dem i trøbbel? Vindpote satt seg ned og ventet på dem, etter en stund ble Spurvepote utolmodig og gikk å hentet seg noe bytte. De bruker litt vel lang tid. Tenkte Vindpote, han begynte å bli mistenksom. Han kunne ikke høre lyden av hviskende stemmer lenger. Kanskje de har stukket av? Men det ville vært umulig å komme seg gjennom torneveggen rundt leiren. Vindpote gikk inn i busken for å sjekke. Han forventet seg at Solpote og Honninglabb kom til å frese mot ham, men isteden var det helt tomt. Det eneste sporet av dem var et lite hull i torneveggen med en brun pelsdott på en av tornene. Så de HAR stukket av. Vindpote nølte ved hullet, og lurte på om han skulle følge etter dem ut. Jeg burde stanse dem før de gjør noe dumt. Vindpote presset seg gjennom hullet og kjente tornene presse på fra sidene. Han var større enn Solpote og Honninglabb så han slet mye mer med å komme seg gjennom. Da Vindpote endelig var på den andre siden så han seg om. Jag har aldri vært her før. Tenkte Vindpote, men hann kunne kjenne lukten til søsteren. Den gikk videre inn i skogen. De hadde ikke akkurat gjort mye for å skjule lukten sin så luktsporet var enkelt å følge. Etter en liten stund merket han at de var på vei mor blomsterengen, så han fulgte den velkjente stien dit videre.