Forever player

Kapittel 22

Jeg fikk opp øynene halvveis. Mamma og pappa står her😟. Og Marcus😟. De ser på meg bekymret alle sammen. "Hva skjer?"fikk jeg lavt fram, og rettet blikket mot Anette. Hun smilte skjevt, og bare gikk😟. Jeg kjente en hånd ble forsiktig strøket over kinnet mitt❤. "Går det bra med deg, gutten min?"hørte jeg mamma si forsiktig. Jeg lukket øynene igjen, og fikk noen tårer😢. Drømmer jeg? Eller sa hun virkelig det? "Du..."sa hun fortsatt ganske forsiktig, og tørket bort tårene mine. Tårene fortsatte å renne. "Vi ville si unnskyld, og håper at du forstår at vi gjorde sånn som vi gjorde. Og vil ha deg med som i en vanlig familie💕"sa pappa etter litt. "For vi er utrolig glad i deg, Martinus💕. Det må du bare vite"la mamma til rett etter, og kysset meg forsiktig på panna💋. Tårene fortsatte å renne. "Takk"sa jeg lavt, og åpnet øynene igjen. Mamma var den eneste jeg så, siden hun var så nærme. Og hun smilte med mange tårer i øynene. Hun fikk meg inn i en klem, og alle de andre hang seg på også❤. Da de alle slapp meg, kjente mamma på panna mi. "Kjell Erik. Du får bære han inn igjen. Han blir ikke bedre her ute i kulda"sa hun bekymret, og jeg ble løftet opp, og inn igjen. Ned på sofaen. Anette var her igjen. Og hun strøk håret mitt forsiktig bakover før hun kysset meg mykt på panna💋. Da hun lente seg tilbake, tok jeg forsiktig tak i hånda hennes. Jeg fikk klemt den passe hardt, og dro henne litt til meg igjen💕. "Dette hadde aldri gått uten deg, Anette. Tusen takk"sa jeg smilende. Hun klemte hånda mi godt tilbake, og kysset panna mi igjen💋. "Jeg gjør alt for at du skal ha det bra, Martinus❤. Jeg elsker deg for mye til at de kunne fortsette å behandle deg på den måten💕"sa hun fortsatt ganske smilende. Jeg lukket øynene forsiktig. "Takk"fikk jeg fram før jeg bare sovnet😴...

Nest siste kapittel i denne boken