Kapittel 18

49 2 0
                                    




Marcus så på meg nesten bekymret før han bare gikk. Jeg lukket øynene forsiktig. Hva er det jeg har gjort galt for å ikke høre til i denne familien? Jeg ble født. Og siden det har ingen tatt vare på meg. Det kom noen iblandt, husker jeg. Men ikke nok til at jeg kunne vokse opp med gode minner i en koslig familie💕😔. Anette strøk meg forsiktig over kinnet💕. "Skal jeg hjelpe deg med noe?"sa hun forsiktig. Jeg åpnet øynene halvveis igjen. "Jeg må kaste opp. Jeg må til doen"sa jeg lavt. Hun hjalp meg til å sitte forsiktig opp. Men å dra meg opp var vanskeligere for bare henne😞. "Jeg kan hjelpe"sa Marcus plutselig. Han var tilbake. Og han hjalp meg opp. Jeg fikk ha en arm over hver sin skulder, og de nærmest slepte meg til doen. Da jeg kom fram kom det bare ikke opp. Jeg hadde liksom ikke krefter til å få det opp, og ut😔. Tårer var det eneste som kom. Jeg har bare vondt nå😭. "Du... Det går bra"sa Anette lavt, og fikk meg til å lene meg forsiktig på henne. Tårene bare renner. Det går ikke bra! Ikke i det hele tatt! Marcus satt seg også forsiktig ned. Han så på meg ganske bekymret nå. Han fikk en liten tåre. "Martinus. Jeg vet det ikke vil hjelpe. Men jeg ville bare si unnskyld. Dette med mamma og pappa er ikke min feil. De bare sa det måtte bli sånn. Unnskyld"sa han lavt, og forsiktig. Jeg fikk fram et halvveis smil, og tok forsiktig tak i hånda hans❤. Vi begge smilte litt. Helt til jeg bare måtte kaste opp. Det kom ut. Og jeg fikk bare mer vondt av det😣. Jeg ble sittende å bare gråte tilslutt😭. "Skal noe mer opp nå? Eller skal du tilbake til senga?"sa Anette forsiktig igjen, og strøk meg forsiktig over panna, og litt i håret💕. "Senga"fikk jeg kort fram. De hjalp meg opp igjen, og til senga. "Kan vi bare få snakke litt?"sa Marcus da jeg hadde lagt der litt. Han så på Anette med et kjapt blikk, og hun gikk. Marcus satt seg på sengekanten. Jeg...

Forever playerWhere stories live. Discover now