Forever player

Kapittel 15

Han kan ikke mene dette! Jeg så rart på Marcus imens vi gikk. Han så på meg tilbake, og smilte av og til. Han er snill. Men jeg synes det er galt at han ikke tenker over at han har en bror. De er tvillinger. Og han har aldri visst om han. Selv om de alltid har bodd sammen😞. Vi kom hjem til Marcus. Peisen var fyrt opp. Det er varme her❤. "Jeg skal finne noe tørt du kan bruke"sa han før han løp opp. "Her"sa moren hans, og satt fram et krus med kakao. Jeg smilte litt. "Takk❤"sa jeg forsiktig. Martinus har en koslig familie❤. At de har gjort dette mot han, er noe jeg ikke hadde trodd😔. Marcus kom ned igjen med noe klær. "Håper gutteklær går fint. Du kan skifte på badet"sa han og pekte på en dør. Jeg smilte, og gikk for å skifte. Da jeg skiftet hørte jeg døra utefra. Og små skritt som lagde plaskelyder over gulvet. Det er Martinus. Han er heldigvis ikke skadet😅. Jeg ble raskt ferdig med å skifte, for å møte på han da jeg gikk ut. Jeg må si unnskyld. Men da jeg kom ut hørte jeg bare masse kjefting😟. Martinus stod klissvåt ved trappen imens moren han kjeftet på han imens han så ned😟. "Du har ingenting her å gjøre! Ut med deg!"ropte hun og pekte ut igjen. Uten noe svar gikk Martinus sakte mot døra. Jeg løp til han. "Stopp"sa jeg lavt. Han stoppet helt opp, og så på meg. "Hva gjør du her? Har du gått til Marcus nå, eller?"sa han nesten irritert, og tok borti genseren jeg hadde lånt av han. Jeg smilte skjevt. "Nei. Han hjalp meg bare. Og..."fikk jeg sagt før han avbrøt meg. "Samme det. Jeg må gå før jeg blir slått ned eller noe"sa han lavt før han bare gikk😦. Ut i regnet igjen. Jeg fikk en liten tåre. Han mente det faktisk helt serriøst da han sa han ikke er inkludert i familien. De vet hvem han er, men vil bare ha han bort😟. "Kommer du?"sa Marcus forsiktig. Han la en arm forsiktig rundt skuldrene mine. Jeg fikk han til å slippe, og bare så på han trist. "Hva"sa han rart. Jeg så halvveis ned. "Hvorfor stenger dere Martinus ute?...