SVARTE ØYNE

11. Arr

«Jax, vennen, jeg må ha på gasbindet for å få renset såret. Jeg skjønner at det svir, men du må ligge i ro. Og prøv å ikke dytte Ivy av deg, vi skal hjelpe deg. For at jeg skal klare å binde opp dette så må du være rolig, klarer du det?»

Jax lagde bare noen uformelige lyder, men armene hans sluttet å prøve å rive seg vekk fra meg. Den tunge pustingen var den eneste lyden som fylte rommet når Ruby fortsatte oppgaven sin.

Brystet til Jax hevet og senket seg raskt og jeg kunne kjenne de harde hjerteslagene hans mot låret mitt. Det gjorde vondt å se han sånn her.

Ikke lenge etterpå hadde Jax en stor bandasje rundt mesteparten av hodet sitt. Det lyseblå håret hans var sammen floket av størknet blod, men det fikk bare være. Det viktigste var at såret var fikset så godt som vi fikk til og Jax hadde sovnet av utmattelsen.

Jeg og Ruby sto og betraktet den sovende skikkelsen som hadde krøllet seg sammen på sofaen vår. Han var for lang for sofaen, så beina hans hang over det ene armlenet.

«Jeg klarer ikke bedre enn dette. Vi kan ikke få snakket med Reirets lege siden vi ikke får gå utenfor disse fire veggene, og jeg har ikke gode nok kunnskaper til å prøve å sy det igjen. Det eneste vi kan gjøre nå er å rense det jevnlig. Han har fått en del smertestillende tabletter av meg, men jeg vet ikke hvor mye de kommer til å virke. Vi har ikke tilgang til sterkere saker som morfin, men det er det beste vi har. Tiden er det eneste middelet vi har til å hele dette såret, og tid har vi nok av. Det komme til å gå bra, Ivy., men han kommer til å få et arr, det er sikkert.»

Ruby gned seg i øynene, men på grunn at blodet til Jax som hadde dekket fingrene hennes, så fikk hun nå røde flekker på kinnbeina. Det minnet meg på at jeg var dekket av Jax sitt blod jeg og. Jeg hadde jo tross alt støttet han hele veien fra Dronningens bolig.

«Jeg skal ta meg en dusj. Du burde også, siden du også har blod på deg.»

Jeg gikk mot badet vårt og plutselig kunne jeg ikke få av meg de blodige klærne fort nok. Straks døren inn til badet var lukket så skrelte jeg av meg tsjorten og buksen jeg hadde hatt på meg.

De gikk direkte i søpla. Jeg ønsket ikke å huske hva som hadde skjedd, og jeg trodde uansett ikke at klesplaggene kunne reddes, ikke at det var så veldig viktig for meg heller. Blod var vanskelig å få av klær, tro meg, jeg snakker av erfaring.

Det varme vannet kjentes fantastisk ut mot kroppen og jeg lente hodet bakover av den euforiske følelsen. Vannet rant nedover kroppen min og skylte vekk alle spor, og gulvet i dusjen ble farget rødt.

Det var noe fascinerende med å se på det røde vannet som forsvant ned i sluket. Nesten hypnotiserende. Rundt og rundt virvlet det før tyngdekraften meldte seg og vannet ble dratt nedover. Det minnet meg om meg selv. Rundt og rundt i en tilsynelatende evig dans helt til å plutselig bli dratt ned i sluket, vekk fra dagslyset.

Svært så deprimerende tankene mine ble da. Jeg var fortsatt i live, så sluket skulle ikke få dra meg ned ennå.

Jeg visste at Ruby ønsket å bruke dusjen, så jeg vasket meg raskt.

Speilet vårt var fullstendig tåkete av damp siden jeg hadde brukt så varmt vann. Jeg tegnet et lite smilefjes og dette fikk meg overraskende nok til å smile. Jeg var så morsom.

Jeg plukket opp et av de myke håndklærne våre og tullet det rundt meg selv. Så tok jeg et rundt det lilla håret mitt og valset ut i stuen.

«Endelig. Jeg begynte å vurdere å bare dusje i vasken.» Ruby sine rappkjefta svar var noe jeg ikke var uvant med, så jeg bare ristet på hodet før jeg gikk inn på mitt eget rom. Jeg dro på meg et sett meg joggebukser og en kosete, stor hettegenser og rosa, plysj sokker.

Masken min hadde jeg lagt igjen på badet før jeg dusjet, så Ruby så øynene mine når jeg kom ut på stua igjen. Hun ble bare stirrende på meg og jeg bet meg i leppa av usikkerhet.

«Beklager prinsesse, men jeg er bare ikke vant til det ennå. Du fortalte meg det tross alt i går. Det tar litt tid før jeg blir venner meg til synet av de svarte øynene dine. Men ikke glem at jeg ikke hater deg for det, det er rett og slett kun uvant.» Ruby smilte forsikrende til meg før hun gikk inn på badet.

Jeg satte meg ned i den ene slitte lenestolen vår og trakk knærne opp under meg. Jeg bet meg tankefullt i leppe og betraktet Jax.

Det var min skyld. Hvis ikke han hadde blitt med meg på oppdrag, så ville ikke Jax ha blitt dratt inn i mitt spindelvev av kaos. Skyldfølelsen gnagde i meg når jeg så på den sovende skikkelsen.

Han hadde alltid beskyttet meg, og alt jeg gjorde var å ødelegge livet hans. Takket være den dumme skyggen min så måtte han leve med et stygt arr resten av livet. Et arr som kom til å være en påminnelse om min tankeløshet hver gang jeg så på ansiktet til Jax.

«Du må slutte å bite deg i leppa så mye, Ivy. det er ikke en pen vane.»

Jax så på meg med det ene øyet som ikke var dekket av en bandasje. Det grønne øyet skinte mot meg, og jeg brast i gråt.

Flott. Tredje gang jeg griner siden jeg kom til Reiret, og alle tre gangene hadde det vært i påsyn av Jax. To ganger på mindre enn tjuefire timer til og med. Jeg begynte å bli svak.

«Unnskyld. Tilgi meg, jeg mente det ikke. Ikke vær sur på meg. Unnskyld, unnskyld, unnskyld.» Jeg gned meg febrilsk i øynene i et forsøk på å fjerne de rennende tårene mine.

Øynene mine mått ha en eller annen lekasje, for jeg klarte ikke å stoppe strømmen av tårer. Det var som om noen hadde slått på en kran som hadde kilt seg, og derfor nektet å bli slått av igjen.

«Jenta mi, ikke gråt. Dette var ikke din feil.»

Jax løftet armene sine i en invitasjon og jeg sank ned på gulvet ved siden av sofaen og klemte Jax så hardt jeg klarte.

«Jo. Hvis det ikke hadde vært for meg så ville du aldri ha blitt såret. Hvis du ikke hadde blitt med meg på det oppdraget så ville du ikke stått i skuddlinjen. Hvis jeg ikke hadde kommet hit for ni år siden så ville du aldri ha tatt deg av den forvirrede niåringen, og jeg ville aldri ha ødelagt livet ditt. Unnskyld, unnskyld, unnskyld.»

Jax løftet haken min og det blikket hans møtte mitt.

«Nå skal du høre på meg, Ivy, og du skal lytte nøye. Det er på tide at du får dette inn i skallen din. For ni år siden møtte jeg denne lille jenta. Hun hadde blondt hår og en svart maske. Denne lille jenta, tross i at hun var fem år yngre enn meg, nektet å bøye seg for meg. Jeg husker denne lille jenta som kastet steiner på de andre barna som ville erte meg siden jeg ikke hadde noen mor. Denne lille jenta lovet meg at det var oss to mot verden. Så, når hun var litt eldre så bestemte denne jenta seg for å farge håret sitt lilla. Selvfølgelig kunne jeg ikke annet enn å farge mitt lyseblått sånn at vi kunne se så like ut som mulig. Denne jenta vokste opp fra å være en usikker niåring til å bli en nydelig ung dame som stolte nok på meg til å avsløre sin egen øyenfarge til meg. Ivy, du aner ikke hvor stolt jeg følte meg når du bestemte deg for å fortelle meg. Meg, og bare meg. Du stolte nok på meg, og jeg sverget på at jeg alltid skulle beskytte deg. I mange år nå har vi beskyttet hverandre, og du skal vite at jeg aldri vil skylde på deg for dette. Jeg valgte å stå ved din side for mange år siden, akkurat som du valgte å stå ved siden av min. Jeg valgte dette, og aldri har jeg angret på det. Du og jeg mot verden, ikke sant? Forstår du dette? Det. Er. Ikke. Din. Feil.»

Jeg kunne ikke annet enn å nikke. Hva gjorde jeg for å fortjene denne vennen her. Jax var broren jeg aldri hadde hatt, og jeg satte så uendelig pris på han.

«Jeg tror jeg skal sove litt igjen, hvis det er greit for deg. Jeg er ganske utslitt. Vil du være her når jeg våkner?»

Jax så på meg før han fjernet armene sine fra ryggen min. Den varmen som han hadde gitt meg forsvant raskt, og jeg trakk meg tilbake.

Jax krøllet seg mer sammen og jeg satte meg tilbake i lenestolen.

«Selvfølgelig skal jeg være her, smurf. Jeg har alltid vært her, og jeg kommer alltid til å være her. Det er oss to mot verden, ikke sant?»

Jax sine munnviker trakk seg opp i et lite smil før han sovnet.