Crushed

Del 6: Jeg er en av de, er jeg ikke?

Bildørene blir slengt igjen. Louis står straks ovenfor Bridget. Hun løfter blikket sitt opp mot han og venter på at han skal si noe. Han strekker hånden sin mor henne for å hjelpe henne opp. Hun ser på den før hun setter armene sine i bakken og kommer seg opp på egen hånd. Hun tar på seg jakken som hun hadde brukt som pledd tidligere og ser opp på Louis igjen. Bak han står Niall, Liam og Harry. Louis ser at hun fryser og strekker ut armen sin for å legge den rundt henne, men hun trekker seg fort unna. Han åpner munnen munnen for å si noe, men ombestemmer seg kjapt og lukker den igjen.

"Var det derfor du kom hit? For å hjelpe meg opp? For det klarte jeg helt fint selv" mumler hun og svelger tungt.

"Om du vil, kan du bli med oss hjem. Varme deg litt?" spør Louis endelig. Bridget trekker på skuldrene. Harry, Niall og Liam snur seg og går inn i bilen.

"Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor du kom?" sier hun da bildørene har smelt igjen. Louis gnir nervøst hendene sine mot hverandre. Bridget trekker seg fort tilbake.

"Jeg er en av de, er jeg ikke?" spør hun men et fortvilet uttrykk. Øynene hennes er plutselig blanke. Louis ser spørrende på henne.

"En av de tusen flørtene dine? Vel, gratulerer. Nå kan du krysse av enda en jente på lista di" sier hun og slenger armene ut på siden av seg.

"Jeg vet ikke hva du tror om meg, Bridget, men jeg er ikke sånn" sier Louis og tar et skritt nærmere.

"Hold deg unna meg" sier hun fort. Louis stopper.

"Ikke tro at jeg kommer til å sette meg inn i den bilen der sammen med dere" sier hun og ser mot bilen som står parkert bak dem.

"Vel, du får enten sette deg inn i bilen, eller vi får kjøre ved siden av deg helt til du har kommet deg hjem. Ditt valg" sier han mens han åpner bildøren. Hun sukker og setter seg inn. Hun sitter stille hele kjøreturen, selvom de andre prøver å prate med henne. Etter 20 minutter med klein stillhet stopper de endelig. De kommer seg ut av bilen.
Hun skal til å gå, men Louis stopper henne.

"Vær så snill bli med inn, vi må snakke" sier han alvorlig. Hun kommer ikke på noe annet å gjøre enn å nikke og følge etter han. De går inn i huset.

"Fryser du?" spør Louis og ser på henne. Hun rister på hodet.

"Bridget. Du skjelver. Bli med opp så kan jeg finne noen varme klær til deg" sier Louis og småløper opp trappen. Hun følger etter han inn på rommet som tydeligvis er hans. Han lukker døren og begynner å rote i klærne sine. Han finner til slutt en hettegenser og en joggebukse. Hun tar det i mot og blir stående med det i hånden.

"Jeg kan ta jakken din, jeg" sier han og legger hånden på jakken for å hjelpe henne med å få den av. Hun rister på hodet og trekker seg unna.

"Er det noe galt?" spør Louis og ser rart på henne. Hun rister på hodet og forter seg ut døren. Hun finner et toalett og låser døren. Så skifter hun fort og kommer seg ut igjen. Klærne er altfor store for henne, men hun bryr seg ikke. Hun går tilbake til rommet som de hadde vært på. Louis sitter i sengen med ryggen til. Når han hører at hun kommer, snur han seg fort. Han smiler skjevt og setter seg opp ved sengehodet. Hun slenger seg ned på sengen og kryper opp ved siden av han.

"Jeg er ikke den du tror jeg er, Bridget" starter han.

"Jeg vet akkurat hvem du er" avbryter hun.

"Å ja? Hvem da?" spør han og snur seg mot henne.

"Du er en verdenskjent sanger som alle jentene drømmer om. Og det digger du. For du digger jenter. Og du kan få akkurat hvilken jente du vil. Så hvorfor sitter du her med meg?" spør hun og snur seg mot han også. Han trekker pusten.

"Du er perfekt. Du er morsom. Du er nydelig. Du er alt jeg alltid har trengt. Og det innså jeg i det øyeblikket jeg møtte jeg møtte deg" sier han og ser bort igjen.

"Jeg er sytten, Louis" ramler det plutselig ut av henne. Et overrasket uttrykk brer seg ut i ansiktet til Louis, men det roer seg straks. Hun sukker.

"Jeg er ikke engang gammel nok til å kjøre. Og du kan gjøre alt du vil. Du er åtte år eldre enn meg" sier hun lavt.

"Alder har ingenting å si, Bridget" sier han fort. Hun nikker.

"Jeg vet det, Louis. Men hva vil pressen og fansen si? Har du tenkt på det?" spør hun og sukker igjen. Han rister på hodet.

"Pressen er ikke viktigere er kjærlighet" sier han og snur seg mot henne igjen.

"Du kjenner meg ikke" visker hun lavt. Han griper tak i hånden hennes.

"Så la meg bli kjent med deg" sier han bestemt.