Crushed

Del 5: Hun kjæresten din snakker ikke så mye

"Du kan sitte på den stolen her" sier Harry og viser hen til en svart skinnstol foran en hel haug med knapper. I den svarte skinnstolen ved siden av sitter det en mann. Hun nikker svakt og setter seg forsiktig ned i stolen. Guttene spaserer inn i et annet rom med en mikrofon i. Mellom rommene er det et glassvindu. Mannen i den andre stolen sier ett eller annet hun ikke får med seg inn i mikrofonen og musikken starter å spille på full guffe. Hun skvetter til og skytes tilbake i stolen. Mannen ved siden av henne humrer svakt. Hun kjenner at hun rødmer og ser ned. Guttene begynner å synge og retter oppmerksomheten sin mot de isteden. De fortsetter å synge om og om igjen mens timen flyr forbi. Til slutt får de endelig lov til å gå. Hun reiser seg fort opp fra stolen i det guttene lukker opp døren og kommer inn i rommet.

"Går det bra?" spør Niall. Hun nikker med blikket festet i gulvet.

"Hun kjæresten din snakker ikke så mye" sier Harry og ser på Louis.

"Hun er ikke kjæresten min" mumler han lavt.

"Og hun er bare sjenert, så ikke gjør det verre" sier han litt høyere og dunker hånden sin inn i brystkassen til Harry.

"Kom, vi går" fortsetter Louis. Han går med raske skritt fram mot henne. Fort griper han tak i armen hennes og drar henne med seg. I det de går ut døren, snur hun seg. Blikket hennes møter Harry sitt og hun snur seg fort tilbake. De kommer ut på baksiden. En stygg liten grå bakgård.

"Koselige venner du har" sier hun og legger armene i kryss. Han sukker.

"De prøver, Bridget, men du gir ikke akkurat så mye tilbake" sier han mens han drar den ene hånden gjennom håret.

"Jeg prøver jeg også, men det er ikke så lett" sier hun tilbake litt høyere.

"Ikke så lett? Hvor vanskelig kan det være å være litt hyggelig?" Louis hever stemmen han også. Bridget trekker seg forsiktig tilbake og holder hendene sine svakt for ørene.

"Du vet ingenting" visker hun lavt mens hun fortsetter å rygge tilbake. Louis går med faste og raske skritt mot henne igjen.

"Så fortell meg" sier han bedende. Hun rister på hodet.

"Hver gang. Hver gang, Louis. Jeg skulle aldri ha stolt på deg" sier hun og går enda fortere bakover.

"Ikke kom etter meg!" roper hun av full hals før hun snur seg og løper så fort hun kan nedover veien. Flott. Hvor løper hun nå? Hun har verken bil eller penger. Hun løper videre i rundt ti minutter før hun innser at hun er sjanseløs og slenger seg ned på fortauet. Hun fikser opp mobilen fra bukselommen. Åtte ubesvarte anrop fra Louis. Hun trykker fort på avknappen og legger den tilbake i lommen igjen. Hun tar av seg jakken og legger den som et teppe over seg. Hun hadde aldri trodd at hun noen gang skulle sitte sånn her igjen. Alene på gata, uten verken mat, drikke eller ordentlige klær. Hun hadde lovet seg selv at hun aldri skulle det. Men her satt hun allikevel.

I mellomtiden stresset en bekymret Louis fram og tilbake på baksiden av musikkstudioet. De andre guttene prøvde så hardt de kunne å roe han ned.

"Louis, du kjenner henne så vidt. Er det virkelig så viktig?" spør Harry og prøver å få Louis til å stå stille. Louis stopper endelig opp og ser mot Harry.

"Jeg tror det er henne" sier han kort før han begynner å stresse igjen. Niall kommer opp på siden av Harry.

"Henne? Hva er det du snakker om?" spør han forvirret og ser rart bort på Louis.

"Jeg har aldri møtt noen som henne før. Jeg tror hun er den rette" sier han og drar de mørke lokkene sine bakover. Harry flirer.

"Okei, Louis, du er tydeligvis veldig stresset og klarer ikke helt å tenke klart akkurat nå" sier han.

"Jeg tror jeg fant henne!" sier Liam som har stått i bakgrunnen en stund. Louis ser lettet opp fra bakken. Liam viser fram telefonskjermen sin. Den viser et slags kart med en rød, blinkende prikk på.

"Jeg sporet opp mobilen hennes basert på telefonnummeret og den er her" sier Liam og peker på den røde prikken.

"Hva venter vi på?" sier Louis og skynder seg bort til bilen.