OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken

OPPDRAG 1: THEODOR MADDOX

Tusen takk, for overveldende bra respons på 'blurben'. Dette er første kapittel, bare så det er sagt, slik at det ikke forvirrer dere. Jeg har ikke sett over skrivefeilene. Håper dere liker dette kapitlet.

EDIT: Jeg slettet dette kapitlet og la det ut igjen, etter at noen fortalte meg at de ikke kunne kommentere på denne delen.

Banneret ovenfor er at Theodor Maddox, det er laget av meg.

_______________________________

Første skoledag for meg begynner ikke særlig bra. Jeg overhører alarmen, og forsover meg dermed. Mamma er ikke hjemme når jeg våkner. Alle søsknene mine er ferdig påkledde, når jeg springer ned med bare én sokk på. Av noen uforklarlige grunner klarer jeg å jeg å rekke bussen, og det er det viktigste. Jeg er i hvert fall her.

Denne dagen har jeg gledet meg til siden jeg først hørte om babyprosjektet, for noen år tilbake. Jeg har drømt og ønsket å ta dette faget. Ikke for å oppleve hvordan det er å oppdra et barn, men heller for å oppleve om det faktisk er like ille og vanskelig som alle påstår det er.

Egentlig vet jeg ikke helt om det stemmer da. Tross alt er det jo ikke et ekte barn, men en dataprogrammert skapning, rettere sagt et egg. Et grinende egg som kommer til å skape et helvete for meg i de neste månedene, men hvorvidt dette er sannheten eller ikke, må  jo være opptil hver enkelte å bestemme.

---

«Jeg gleder meg», annonserer Sylvia glad på vei siste timen, som er livskunnskap. Det er så typisk at det faget jeg har gledet meg til i hele dag er det faget vi skal ha i siste time.

Hun danderer på det vakre, mørke håret sitt og gir meg et blendende smil. «Dette har jeg ventet på så lenge.» I grunn er det mye sant i det hun sier. Jeg er i samme båt som henne; jeg gleder meg minst like mye.

Vi har fått høre om dette helt siden førsteklasse, og nå som vi er i andreklasse skal vi endelig få oppleve dette. Tenk så gøy, altså, sett bort i fra det faktumet at  det kommer til å bli et krevende fag. Samtidig som jeg ikke kan unngå med å tenke på hvor mye stress dette prosjektet kommer til å skape for, vil jeg ikke la det overskygge for de mulige fremtidige innvirkningene, dette kan etterlate meg som person. Å oppdra noen må være mer krevende enn det jeg kan tenke meg!

«Tenk deg om jeg blir satt sammen med Evan?» hvisker hun drømmende. Jeg kan nesten skjelne øynene hennes bli formet  til hjerter. Ung forelskelse. Enhver annen person som hadde sagt det samme som Sylvia, ville ha virket utrolig naiv i mine øyner, men jeg vet hvor lenge hun har vært betatt av ham. Følelsene hennes for ham er like ekte som mine originale converse. «Det hadde vært en drøm som går i oppfyllelse.»

Noe inne i meg synes synd på henne, men jeg bestemmer meg for å ikke ødelegge dette øyeblikket for henne. Min bestevenninne, Sylvia, har vært forelsket i Evan siden tidenes morgen. Det har gått år og dag siden den gang hun bestemte seg for å tilstå sine følelser for ham, men dessverre fant hun aldri motet til å faktisk gjøre noe med det. Den dagen kom aldri. 

Det negative med denne saken er at også Evan er ganske sjenert. Jeg hadde gjerne spleiset dem, for jeg shipper dem som søren, men Sylvia er imot. Hun vil at alt skal foregå i et naturlig tempo mellom dem, uten noen andres innblanding, men til nå har det ikke skjedd noe i det hele tatt.

Mens vi marsjerer mot klasserommet, og finner plassene våre, kan jeg ikke la være å bekymre meg for hvem min partner kommer til å være. Jeg håper ikke det er Andrew eller Ben. Da kan jeg like godt kysse toppkarakteren farvel. Ikke det at noensinne har hatt noen relasjoner til dem før, men jeg håper ikke jeg får en grunn til å omgås dem noe spesielt mye de neste månedene. Blir det derimot Lars kan jeg stole på at arbeidet blir gjort grundig, og det gir meg litt pusterom, og en grunn til å slappe av.