Skjulte bakgrunner

Forståelse eller bare mer forvirret? - del 4

Jeg klarte nesten ikke spise. Tankene svirret rundt. Far skulle ut med noen nye venner fra jobben idag. Jeg var alene hjemme i dette ukjente huset. Da fikk jeg vertfall fred til å gjøre litt research. 

Jeg søkte på alt fra opphevet gravitasjon, til svulst på hjernen som gjør at det føles som tiden står stille. Ingenting jeg letet etter. "Blikk i brann" tastet jeg inn på søkemotoren. Langt bake fant jeg noen merkelige sider. Jeg fikk ikke mye forståelse ut av det hele, men siden var eigd av Oleo Hinera som bodde i Portland! Jeg møtte oppsøke denne personen. Men det var for sent nå.

Hvem denne Oleo Hinera er, og hvilken informasjon han vil kunne gi meg, er jeg sannelig ikke sikker på. Om han vet noe i det hele tatt, kan jeg heller ikke satse på. Men noe sa meg at jeg ville få svar. Jeg oppsøkte Oleo sin forretning i Portland. Stedet var rett og slett innsvøpt av en mystisk aura som ikke helt gir en god følelse. Jeg ble grepet av et vindkast som førte meg nærmere døren. Kanskje dette var et tegn?

Oleo Hinera viste jeg å være en helt annen en det jeg trodde. Oleo var en kvinne! Jeg satt meg ned for å vente på Oleo. Hun forsvant med alle kundene bak en gardin. Jeg satt på en stol og ventet på et ledig øyeblikk. Jeg hørte svak prat bak gardinen. Hele stedet luktet sterkt av røkelse. Det var neddempet belyssning, og rødt vegg til vegg teppe på gulvet. Oleo måtte være en sort spåkvinnene av noe slag. Noen av kundene hadde et smil om munnen, mens andre hadde en mer trist sinnstemning. Jeg viste ikke hvilken følelse Oleo ville bringe frem i meg. 

Det begynte og bli kveld, og jeg hadde sittet her en stund nå. "Nå er det endelig tur for at vi to skal ta oss en prat," sa en svak stemme vennlig. Hun lurte på hva jeg søkte svar på og hvorfor jeg hadde ventet så lenge. Før jeg hadde fått begynt på temaet rundt hendingen på skolen, begynte hun å fortelle en historie om seg selv og folket hun hørte til hos. "Mange tror vi er indianere, men vi er ikke det. Vi var her mye før de kom." Ansiktsuttrykket hennes utspeglet et alvorlighet jeg ikke hadde sett hos noen andre enn en mann som mor hadde et gammelt bilde av. Muligens min oldefar. 

"Historien jeg skal fortelle deg er så mørk og lang, at jeg må korte den ned for at du skal nå siste buss hjem til Falmouth." Hun begynte å fortelle en historie om slaget mellom ilden og vannet. Hvor hardt det hadde vært for de to naturkreftene å komme overens. Hvordan kampen aldri endte. "Nå skal jeg fortelle deg alt om hva du egentlig er her for". Jeg kjente det vibrerte i lommen. Ringelyden min var høyere en aldri før. Det var far. "Jeg må bare ta den her," sa jeg og gikk ut av rommet. En kollega av han hadde sett meg vandrende i merklige strøk i Portland sent på dag, og kontaktet far. Lurte på hva denne kollegaen skulle i samme strøk jeg da, men. Han var to minutter unna. Jeg rakk aldri i verden å fullføre samtalen med den kloke konen. Da jeg gikk for å si at jeg desverre ikke kunne høre på mer, fant jeg henne ikke noe sted. Men en liten lapp lå på disken. "Du finner tilbake når sjelen din roper". Hva skal dette bety?