Just Another Love Story

43. Halloween

Gjennom Maryl sin synsvinkel

Halloween kom, og lørdagsfesten var i gang. Helt siden Wendy og Marcus hadde kysset, så har Wendy latet som om det aldri hadde skjedd. Det er bare å respektere henne for at hun kan faktisk holde seg så sterk og kald, i forhold til meg som bare eksploderte med en gang jeg og Raphael hadde vår lille krangel/brudd.

Klokken var blitt elleve, og selv om det allerede hadde komt mange gjester, så så det ut til at det kom flere. Mørket hadde falt utenfor, og alle lysene i gresskarene var blitt tent.
Lyset inne i den enorme hallen deres, var dempet, og lyskjedene og lysekronen gjorde jobben sin med å lyse opp rommet, og gi en skummel følelse.

Tante hadde heldigvis klart å fikse symaskinen sin, så hun hadde klart å lage kostymene til meg og Wendy.
Det passet perfekt, og den hvite kjolen nådde meg til litt under hoftene, men hun hadde uheldigvis ikke klart å få til å lage vinger, så hun sydde på noen hvite tekstiler bak på ryggen av kjolen, og fikk det til å se ut som om vingene var klistret inntil kjolen.

Wendy hadde en grønn kort kjole, og håret satt opp. Hun hadde heller ikke fått noen vinger av tante, men hun hadde kjøpt noen alvevinger på en kostymebutikk, og så ut som en kopi av Tingeling.

Ryan kom, og jeg må si at vampyrkostymet hans var meget bra. Han hadde på seg helt svarte klær, noen falske vampyrtenner, litt hvitt pudder i ansiktet sitt for å se blek ut, og en svart kappe på seg.

Det strømmet flere folk inn som var kledd som pirater, vampyrer, feer, prinsesser, monstre, troll, varulv, frankenstein, og hva det enn måtte være.
Musikken var på fullt, og folk hadde begynt å leke drikkeleker.

"Hei, Engel." hvisket noen i øret mitt, og to hender la seg på hoftene mine. Jeg snudde meg, og så en råkjekk gutt med navn Raphael.
Han hadde svarte jeans, og en hvit tskjorte som hadde englevinger som var sydd som mine, siden tante kunne lage det til han også.

"Hei." sa jeg, og hilste han med et kyss. Bare et enkelt kyss fra han kunne smelte meg som en klatt med iskrem på en sommerdag.

"Fin fest dere har laget." smilte han, og forlot leppene mine.

"Tusen takk. Vi har klart dette gjennom svette og blod." sa jeg sarkastisk.

"Høres bra ut." lo han, og kysset meg igjen, denne gangen enda mer mykt, og ømt.
Dyrehagen i magen min våknet opp fra søvnen sin, og de begynte å rase rundt med en gang Raphael var i nærheten.

"Maryl!" ropte noen, og jeg så at Luca var på vei i vår retning.

"Ikke den dusten igjen.." mumlet Raphael lavt, men jeg fikk det ikke med meg helt.

"Luca!" sa jeg, og inspiserte varulv kostymet hans. Han hadde noen plastikkører på hodet sitt, en hvit skjorte med falskt blod på, et par med beige bukse, og falskt blod i ansiktet sitt. Det blonde håret hans var rufsete, og det hele var egentlig et helt greit kostyme.

Han gikk helt inntil meg, og kysset meg på kinnet. I øyekroken kunne jeg se at Raphael kokte av sinne, men han stod helt i ro med armene sine rundt meg.
"Har dere prøvde drikkelekene? Det er drit gøy!" ropte han over musikken, og jeg oppfattet at han var litt beruset.

Jeg hadde aldri trodd at han drakk, siden han har alltid vært den gode gutten som gikk på selskapsdans, og fikk bare gode karakterer. Vel, man kan visst ta grådig feil av folk.

"Vil du danse?" spurte Raphael etter at Luca hadde dratt til noen flere drikkeleker for å heie på noen gutter.

Jeg nikket, og ble leiet bort til dansegulvet hvor det var flere ungdommer som danset.
Helt ærlig, så visste jeg absolutt null og niks om hvordan man danset, så jeg stod bare helt i ro for å se hva Raphael hadde i tankene sine om hvordan vi skulle danse.

Selv om det var skikkelig fest musikk, så tok han tak i hoftene mine, dro meg inntil seg, og danset sakte med meg. Jeg la armene mine rundt halsen hans, så inn i de nydelige øynene hans.
De skinte som stjerner, og de kom nærmere meg. Han ga meg et helt fantastisk kyss som jeg ikke ville ta slutt.

***

Jeg gikk opp trappen for å finne Wendy. Det var faktisk stillere her oppe i andre etasje, enn nede i den svære hallen hvor hele festen var. Det var helt utrolig hvor stort dette huset var, selv om det kun bodde tre personer her.
Raphael hadde blitt stoppet opp av vennene sine, så jeg bestemte meg for å finne Wendy.

Jeg gikk gjennom mange ganger, og fant endelig Wendy. En opprørt Wendy som skjelte ut Marcus.
Jeg gjemte meg bak en hvit kommode som stod der, og hørte på samtalen mellom de to.

"Du kan faen meg ikke bare komme her og kysse meg!" kjeftet Wendy.

"Hva var så galt med det da? Jeg liker deg jo!" sukket Marcus.

"Det er galt fordi du ikke mente noe med det!" fortsatte Wendy.

"Og hva om jeg mente noe med det da?"

"Ja, liksom! Som om rundbrenneren Marcus kunne forelsket seg i meg!" spyttet Wendy, og hørtes ut som en fresende katt.

"Jeg har jo sluttet med det for lenge siden! Hvorfor kan du ikke bare akseptere at jeg er forelsket i deg?"

Wendy begynte å snufse, og jeg antok at hun begynte å gråte. "Fordi jeg fortsatt har følelser for deg, din drittsekk!"

Det ble plutselig helt stille, så jeg tittet hodet mitt sakte opp fra hjemmestedet mitt, og så at Marcus stod og holdt rundt Wendy.

"Ikke gråt, Wendy." trøstet Marcus, og kysset henne om og om igjen på hodet.

Jeg listet meg sakte vekk fra dem, og lot de ordne det opp selv.
Jeg hadde begynt å bli trøtt av all musikken og støyet, så jeg vurderte å dra hjem. Et enormt gjesp unnslapp munnen min, og jeg gikk ut for å få frisk luft.

"Er du trøtt?" spurte noen, og Ryan stod plutselig ved siden av meg.

"Begynner å bli veldig trøtt nå." sa jeg utmattet, og pustet inn den kalde luften.

"Du har gjort en bra jobb med denne festen, så du fortjener å slappe av nå. Klokken er tross alt snart to om natten."

"Jeg kan ta over her." brøt Raphael inn, og smilte til Ryan.

"Kjør henne trygt hjem." sa Ryan, og ga meg en klem før han dro inn igjen til festen.

Raphael flettet fingrene sine sammen med mine, og leiet meg til cabrioleten sin. Den hadde enda tak på seg - noe som passet bra, siden høsten hadde komt for alvor, og det var blitt flere regnbyer nå, enn det var for to måneder siden.

Raphael åpnet døren for meg, og jeg satte meg inn i den varme bilen hans.
Han satte seg selv inn i bilen, og startet motoren. Radioen ble satt på, og jeg våknet med ett når sangen vår ble spilt. Vi gliste til hverandre, og sang av full hals mens vi kjørte hjem i mørket.

_________________________

Tre deler på en dag for å gjøre det godt igjen for dere! Hahah, mange av dere har savnet Raphael, og her kommer han!
Men selvfølgelig kan ikke hele historien bare handle om han, men det betyr ikke at han skal bli helt glemt bort!

Hvis jeg ikke svarte på kommentaren din, så er det fordi den ikke vil bli sendt.. Unnskyld!

Vote og kommenter for mer, så får vi se om det kommer en ny del i morgen! Hvis ikke, så øver jeg nok til tentamen som jeg skal ha på tirsdag..

Uansett, dere er helt herlige! Jeg er grufull takknemlig for at dere er så fantastiske!