Just Another Love Story

6. Pizzakveld

Gjennom Maryl sin synsvinkel

Typisk at han skulle absolutt være i kunstklassen min! Jeg snøftet og hvisket til Collin: "Hva gjør han her?"

Collin snudde seg og så at Raphael hadde satt seg ned to bord bak oss. "Han er vel også god på kunst," sa han og løftet på skuldrene. "Overrasker meg egentlig siden han alltid har vært så innelukket og ser så skummel ut."

Jeg sukket tungt og hørte på læreren som sa: "God dag! Mitt navn er Ellie Murphey. Jeg er kunstlæreren deres, så jeg håper dere kommer til å trives i dette faget."

Mrs. Murphey var en fargeglad dame med en lys sopran stemme. Hun gikk kun med blå klær. Blå genser, blått skjørt, blå sko, blå øredobber, blå smykker, blå leppestift og blå briller. Heldigvis hadde hun ikke blått hår, men blondt.

"I dag hadde jeg tenkt at dere skal tegne et sterkt bilde. Det kan være en vanskelig oppgave for noen, men her gjelder det å være kreativ."

Et sterkt bilde? Tja, det var en vrien oppgave. Kanskje jeg skal tegne noe om krig? Mobbing? Død?

Vi fikk utdelt A4 ark og noen kullstifter. Kull? Skal vi tegne med kull?

"Jeg har aldri tegnet med kull før." mumlet jeg og studerte kullstiftene.

"Ikke jeg heller. Men vi får gjøre vårt beste da, Winston." sa Collin og begynte med tegningen sin. I forhold til han, så satt jeg bom stille og lurte på hva jeg skulle tegne.

Kullstiften var tynn og skjør som om den kunne knekke bare du pustet på den. Jeg tok den opp og begynte å tegne hodeskaller. Mange hodeskaller. Deretter tegnet jeg en eksplosjon som lignet på en misformet sopp. Toppen av 'soppen' (hehe, det rimte. Veldig morsomt, Maryl) var hodeskallene. Det skulle fremstille at hver bombe i en krig dreper tusenvis av mennesker.

Jeg avsluttet tegningen med å strø ødelagte hus overalt. Resultatet ble egentlig helt greit. Jeg så bort på Collin som hadde tegnet svakt en person som satt og gråt alene. Han hadde også tegnet den samme personen bare sterkere som stod opp og gikk.

"Hva er det?" spurte jeg og studerte tegningen.

"Det skal være om en person som blir mobbet, men han er sterk nok til å stå alene og ikke bry seg lenger." smilte han stolt.

"Så bra!" sa Mrs. Murphey som hadde hørt på samtalen vår hele tiden. "For en flott tegning, Collin." roste hun.

"Eh, takk." mumlet han og rødmet.

"Og Maryl? Hva er dette?" spurte hun og så tegningen min.

"Nja, det er om krig. Hodeskallene som er på toppen av eksplosjonen viser at en bombe dreper tusenvis av mennesker." nølte jeg. Etter at jeg hørte hvor bra ros Collin fikk, så ble jeg usikker på om min var noe bra.

"Så bra! Men du kunne kanskje ha tegnet litt mer detaljer på husene og hodeskallene. Da hadde det sett bedre ut." sa hun og gikk.

Wow. Den traff midt i hjertet.

"Ta det rolig, Maryl. Det var en vanskelig oppgave uansett." trøstet Collin.

"Jo.." mumlet jeg. Hvorfor var jeg så umotivert? Vanligvis ville alle idéene poppet inn i hodet mitt med en gang, men ikke denne gangen.

"Nydelig, Raphael!" hvinte Mrs. Murphey. Alle snudde seg og så på han. Mrs. Murphey viste opp et bilde av en nydelig detaljert bilde av et søskenpar som holdt hender foran en sjø. Det var to smale vegger som klemte de nærmere hverandre. Det så ut som om de var nødt til å hoppe i sjøen.

"Raphael sa at dette var om et søskenbarn som var jaget av soldater. De ble jaget inn i denne smale gangen og måtte hoppe i sjøen selv om ingen av de kunne svømme." sukket Mrs. Murphey drømmende.

Pft, min tegning var mye bedre enn hans. Selv om det så ut til at Raphael har tegnet med kull før, så var ikke historien bak tegningen like bra som min. Han var bare heldig at han var god til å tegne detaljer med kull.

Hvem er det jeg prøver å lure? Sukk, han var jo rene Da Vinci.

***

"Maryl! Vil du ha sopp på pizzaen?" ropte Henry fra kjøkkenet.

"Nei takk!" ropte jeg tilbake og tok av meg uniformen. Jeg var lei av alt som hadde med sopp å gjøre for i dag.

Etter at jeg forsikret meg om at gardinene var foran vinduet, så tok jeg på meg en stor hvit tskjorte og plysj shorts.

"Det lukter himmelsk!" sa jeg drømmende og sniffet inn lukten av pizza. Henry hadde fri i dag, så han bestemte seg for å spise kveldsmat med meg siden moren hans var på jobb i hele dag.

"Gidder du å passe på pizzaen mens jeg dusjer?" spurte han og kastet til meg klokken som tellet ned tiden til pizzaen var ferdig.

"Hvis du vil ha brent pizza, så." lo jeg og tok imot klokken.

"Jeg stoler på deg, Maryl." flirte han og gikk inn på badet mitt.

Ja, jeg vet at vi oppfører oss som mann og kone, men det var sånn vi var. To bestevenner som er som et par. Det var egentlig behagelig siden ingen av oss hadde noe følelser for den andre.
Vi hadde til og med sett hverandre i undertøy før. Okei, badetøy da, men det er nesten det samme.

Etter et kvarter kom Henry ut igjen med et håndkle rundt livet sitt.
"Har du klart å brenne pizzaen?" spurte han og gliste.

"På mirakuløst vis så har jeg ikke gjort det enda." lo jeg og så på pizzaen som solte seg i ovnen.

Jeg skal ikke nekte det, men Henry var veldig kjekk der han stod halvnaken i stuen min med sixpack og biceps.

"Gå og kle på deg." sa jeg og tok ut en flaske med brus fra kjøleskapet.

Han gikk på badet og tok på seg en hettegenser som jeg hadde fått låne av han for lenge siden jeg hadde vært ute i regnet i byen en gang, og da måtte Henry hente meg, og han hadde med seg tørre klær til meg - noe som var hettegenseren hans.

"Hallo?" hørte jeg og så at Raphael stod der. I min leilighet. Vent..

"Hva gjør du her?!" nærmest skrek jeg.

"Jeg luktet pizza." sa han og så seg rundt.

"Hvordan? Du bor jo ikke her engang!"

"Nei, men jeg luktet det fra vinduet ditt. Du glemte å lukke det, smarten. Så jeg bestemte meg for å krype innom og spise."

For å toppe det hele, så kom Henry ut fra badet. Han stoppet opp når han så Raphael, hans gamle venn.

"Raphael.." sa han og stirret på han.

Å, dette kom ikke til å gå bra..

_________________________

Del 6 er her! Vote og kommenter for mer!

Vær så snill og ikke vær en stum leser!