Just Another Love Story

34. Luca

Gjennom Maryl sin synsvinkel

"Det var sikkert ikke noe, caro." beroliget Wendy meg mens vi stod ute i hallen, og skulle finne oss bøker til neste time som begynte om noen få strakser.

"Jeg vet at jeg burde stole på han, men jeg blir fortsatt urolig hver gang han snakker med noen andre jenter som han har tullet seg inn med før." sukket jeg, og rette på den svarte strømpebuksen som vi fikk ved siden av uniformen når det nærmet seg høst.

"Hvis du er så usikker, så er det nok best at du snakker med han om det."

"Det er det som er problemet! Jeg er hundre prosent sikker på at han kommer til å lyve eller unngå det temaet."

"Du vet at et forhold ikke fungerer om du ikke stoler på partneren din." sa Wendy bestemt, og tok ut en roman fra skapet sitt.

Jeg sukket tungt, og lente meg mot naboskapet som var ved siden av hennes. "Jeg vet det, men jeg klarer ikke å få vekk den baktanken om at han fortsatt snakker med de jentene."

Wendy løftet på skuldrene, og lukket skapet sitt. "Du bør snakke med han om det etter skolen."

"Det er nok det beste." nikket jeg, og gikk med henne til engelsk klassen hennes. Vi tok farvel foran klasserommet hennes, og jeg gikk videre nedover hallen til samfunnsfag klassen min.
Jeg satte meg mot veggen i klasserommet ved siden av et kjent ansikt.

Det var gutten som jobbet i kassen på supermarkedet. Men var ikke han 19 år gammel?
Han smilte til meg, og nikket en hilsen.

"Går du her?" spurte jeg, og åpnet opp samfunnsfag boken min.

"Ja. Jeg begynte for litt siden, men trodde ikke at jeg skulle komme i klasse med deg." lo han, og viste frem en rekke med hvite tenner som var så bene som det kunne bli. Jeg gjenkjente det varme smilet hans fra da jeg var på supermarkedet, og betalte varene mine hos han.

"Er ikke du 19 år gammel?" spurte jeg, og lukket munnen med en gang når jeg innså hvor direkte jeg var.

"Nei, jeg er 17 år. Jeg begynte å jobbe på supermarkedet i midten av august." svarte han, tydelig at han ikke brydde seg om at jeg var så direkte.

Jeg studerte han fort, og fikk med meg at han hadde skittenblondt hår med noen få lysebrune striper i, knallblå øyner, noen fantastiske kinnbein, fyldige lepper, og en smal nese.

"Jaså. Og hva er ditt talent siden du går her?" spurte jeg.

"Musikk," sa han. Jeg så på han lenge for å få han til å utdype hva han spilte. "Jeg synger, spiller gitar, piano, fiolin, og hva det nå enn måtte være."

"Ah.." nikket jeg interessert. Så han var av den type gutt altså.

Læreren kom inn, og startet timen. Jeg ble litt skuffet over at samtalen med.. Vent, hva? Jeg spurte ikke en gang om navnet hans! Jeg sukket, men fulgte til slutt med på timen.

***

Jeg gikk nedover hallen, og tviholdt på samfunnsfag bøkene mine. Timen hadde sluttet, og jeg hadde et kvarter på meg på å bytte bøker, og gå til neste time.
"Du! Vent!" hørte jeg bak meg, og en hånd landet på skulderen min. Det var gutten fra samfunnsfag timen min.

"Er det noe jeg kan hjelpe deg med?" spurte jeg.

"Ja, hva heter du?" spurte han, og dro hånden sin gjennom håret sitt.

"Jeg gir ikke navnet mitt ut til fremmede."

Han lo nervøst, og holdt ut hånden sin mot meg. "Jeg heter Luca."

Jeg tok imot hånden hans, og sa: "Maryl."

Et glis kom frem fra munnen hans, og han kysset hånden min forsiktig. "Hyggelig å endelig bli kjent med deg, Maryl."

***

"Du kan ikke gjøre det!" ropte Henry, og klemte på en pute fra sofaen min.

Vi satt og så på 'The Vow' nok en gang, og hadde komt til scenen hvor den fantastiske Rachel McAdams uheldigvis går fra den deilige Channing Tatum.
Jeg har ikke en gang tellingen på hvor mange ganger vi har sett filmen sammen, men det må minst være over førti ganger.

Jeg klemte på min egen pute, men fikk ikke konsentrere meg om filmen. Tankene om Raphael surret forvirrende i hodet mitt til jeg ble helt gal.

Jeg reiste meg opp fra sofaen, og tok ut en liten pakkelasagne fra ovnen. Jeg tok frem en stekespade, og hakket den i to før jeg la det på to tallerken.

Henry hadde bestemt seg for å spise middag hos meg i dag siden moren hans var på en konferanse i Norwich, og faren hans bor i Frankrike på grunn av foreldrene hans er skilt.

"Merci." takken han, og tok gladelig imot lasagnen før han begynte en svær diskusjon med en Rachel McAdams - som selvfølgelig ikke svarte tilbake - om hvorfor hun ikke burde forlate Channing Tatum, og at hun gjorde en stor feil.

Jeg blåste på den varme lasagnen, og tenkte litt på Luca.
Han hadde gitt et bra inntrykk på at han var hyggelig, men det var noe som var veldig kjent med han. Måten han var så høflig, og kysset meg på hånden, var nærmest skremmelig kjent.

Jeg satt og grublet lenge på det, før jeg endelig kom på det.
Foreldrene hans, og foreldrene mine hadde vært gode venner, og trodde hele tiden at vi to kom til å ende opp sammen 'en vakker dag'.

Moren min hadde alltid snakket med meg om ham, men det er så lenge siden, siden hun døde da jeg var ni år gammel.
Vi hadde gått på noe selskapsdans sammen når vi var var syv år gamle, men vi sluttet med det når moren min døde, siden det var hun som var mest begeistret for det.

Men en dag, så hadde de lyst til å begynne med selskapsdansen igjen når jeg var tretten år gammel, men jeg sluttet med det etter noen uker siden faren min begynte å jobbe så mye, og da måtte jeg passe på lillebroren min hele tiden.

Jeg skjøv tankene vekk fra meg, og konsentrerte meg heller om filmen, og en tutende Henry som gråt.

_________________________

Beklager for at jeg ikke la ut en del i går, men skal gjøre det godt igjen ved å legge ut to deler i morgen!
Vote og kommenter for mer!

Hva synes dere om Luca? Hva tenker dere om at Raphael fortsatt snakker med Felicity?

Kommenter deres meninger, og jeg kommer til å svare de fleste!