Just Another Love Story

45. William

Gjennom Maryl sin synsvinkel

"Jeg må gå nå. Snakkes, Engel." sa Raphael, og kysset meg lenge. Kvelden i går var defintivt en av de beste kveldene jeg har hatt.
Raphael krøp seg smidig gjennom vinduet mitt, og inn i hans eget. Jeg kysset håndflaten min, og vinket. Han gjorde det samme, og jeg gikk ut til kjøkkenet.

Wendy hadde insistert at jeg måtte være med henne i dag, så jeg tok på meg noen utvaskede denim jeans med hull i knærne, en grå langhalset genser, og satte håret mitt opp i en rotete hestehale.
Jeg trakk på meg noen hvite billige sneakers som jeg hadde kjøpt på loppemarked, en militærgrønn jakke, og tok et eple i hånden før jeg gikk ned trappen.

Kaféen var full i dag, og heldigvis hadde solen endelig tittet frem fra de mørke skyene.
"Hvor skal du?" spurte tante, og tørket av et bord ved siden av vinduet.

"Jeg går til Wendy. Kommer mest sannsynlig hjem i kveld." svarte jeg, og tok et stort bit av det sure epleet som gjorde at jeg laget en grimase.

"Du må hilse fra meg til henne!" smilte tante. Jeg nikket til svar, og gikk ut i den travle byen.
Siden det var sol, så tiltrakk den seg nesten alle menneskene som var i London. Jeg gikk nedover veien mot skolen, og tok til høyre når jeg var minst to blokker unna den fryktelige skolen.

Wendy sitt hus var omtrent en kilometer fra skolen, så det tok minst en halvtime å gå fra kaféen til tante, og bort til Wendy sitt enorme hus hvis du gikk i vanlig tempo.
Om jeg ikke så feil, så så jeg den høye silhuetten av William eller Paul noen meter foran meg. Det var aldri noe enkelt å finne ut hvem som var hvem hvis du ikke så de på nær avstand.

Jeg gikk litt raskere for å nå igjen en av tvillingene, og så at det var William.
"William! Hei!" hilste jeg, og William snudde seg overrakset mot meg.

"Maryl? Hva gjør du her?" spurte han, og gikk i litt roligere tempo for å gå ved siden av meg.

"Jeg skal til Wendy. Bor du i dette nabolaget?" spurte jeg mens vi gikk forbi mange murhus som var prikk like.

"Ja, jeg bor noen blokker bortover her." svarte han.

Det ble plutselig litt ubehagelig stille, så jeg brøt stillheten med å si: "Du, tusen takk for at du lot meg og Ryan gå ut porten. Jeg har ikke husket å takke ordentlig før nå."

"Å, det var ikke noe," sa han, og fikk en anelse rødhet i kinnene. "Hva gjorde dere egentlig?"

"Måtte bare snakke med noen om noe viktig." smilte jeg. William gav meg et spørrende blikk, men jeg ristet på hodet for å si at jeg ikke kom til å fortelle han det.

Etter en stund med prating om skole og andre ting, så stoppet han opp foran et koselig murhus som så ut til å ikke være altfor stort.
"Er det her du bor?" spurte jeg, og så inn i den ryddige hagen deres hvor det stod en liten fontene.

"Ja, med mine tre søsken og moren min." smilte han.

"Får jeg tørre å spørre om faren?"

"Eh.. Han døde for noen år siden.." nølte han, og gned seg ubehagelig mot nakken.

"Å, unnskyld! Det var ikke ment å snoke eller noe sånt altså!" sa jeg fort.

"Nei, det går fint," smilte han. "Men det har egentlig gått mest inn på Paul. Før var han en glad og grei gutt, men etter at faren vår døde i en brann, så har Paul blitt helt kald, og er sur nesten hele tiden." sukket William.

"Nei, stakkar.." sa jeg medfølende, og så at William ble helt blank i øynene. Automatisk holdt jeg rundt han, og omfavnet han lenge.

"Unnskyld, men det er ikke noe særlig gøy å miste faren og broren din." hvisket han, og hele kroppen hans ristet. Jeg hadde ingen anelse om at William kunne være så følsom.

***

"Kjedelig." sa Wendy, og trykket seg til neste kanal. Hun hadde minst gått gjennom hele programmet uten å finne noe å se på.
Hun stønnet, og pakket seg mer inn i pelsteppet sitt som var laget av falsk pels. Jeg var imot det selv om det var falsk pels, så jeg hadde fått meg et ullteppe.

"Hvor er Marcus?" spurte jeg, og nippet fra kruset mitt som var fyllt med varm sjokolade.

"Han er med gjengen sin." sukket hun, og så ut til å savne han.

"Hvordan ble dere sammen?" gliste jeg.

"Vi kranglet først, men han sa plutselig at han likte meg, så skjedde det ene og det andre, og vips!" forklarte hun, og klappet i hendene en gang som om hun tryllet frem noe. "Og hva gjorde du og Raphael så sent om kvelden?"

Varmen kom raskt i kinnene mine, og dyrehagen i magen min våknet så vidt av tanken på Raphael.
"Vel.." dro jeg ut, og så lur ut.
Wendy hevet et øyenbryn, og så spent på meg.
"Vi gjorde det."

"Seriøst?!" nærmest skrek hun, og begynte å hvine. "Hvem hadde trodd at Maryl Beaumont Winston, skolens good girl, mistet møydommen sin til Raphael Sephrey, skolens rundbrenner, som nå har blitt til en myk marshmallow? Utenkelig!" lo hun.

_______________________

Beklager for null oppdatering de siste dagene, men skal se om jeg klarer å skrive en til del i dag!

Mange av dere skjønte visst ikke at Maryl og Raphael hadde det, men nå er det i alle fall oppklart at de gjorde det.
Hahah, det er så sykt kleint å skrive om det, men jaja!

Vote og kommenter for mer!