Fingrene mine gled åndsfraværende om det kjølige stoffet på drakten. Den nye kampdrakten min. Jeg hadde fått den skreddersydd. Den var tettsittende, svart, og ga meg den smidigheten jeg trengte i kamp. Da skredderen hadde spurt om mønster hadde jeg kun bedt om seks linjer som skulle gå opp på siden av drakten. En rød linje for Ruby, en lilla linje for Tessa, en grønn linje for Jax, en grå linje for Ethan, en hvit linje for meg selv og rundt dem alle, en rosa linje for Ziko. De som hadde kjempet så tappert sammen med meg.
Jeg smilte vemodig. Det hadde tatt lang tid før jeg hadde kunnet sørge ordentlig over tapet på Ziko. En mann jeg anså som min egen familie. Det var vondt å stå i rommet her uten ham, det var vondt å skulle gjennomføre seremonien uten rådgiveren min på min høyre side.
En dør inn til rommet åpnet seg og Ethan og Jax steg inn. Jax iført de to langsverdene mine. Fra denne dagen av var han min sikkerhetsvakt. Fra denne dagen lå livet mitt i hans hender.
Ethan var ikledd samme kampdrakt som meg. Den eneste forskjellen var at hans var i hvit. Det sto i sterk kontrast til det svarte håret som han hadde gredd for anledningen. I dag ble han min gemal.
«Ivy, du er nydelig. Jeg blir aldri lei av å stirre inn i de nye, vakre øynene dine. De er så rene.» Ethan kysset meg lett på hånden og kikket opp på meg med glede i de svarte øynene.
«Er du klar?» Han holdt hendene mine i sine egne og stirret meg dypt inn i øynene. Han hadde fått et kutt under øyet i kampen som nå hadde blitt til et knudrete arr. Likevel var han like vakker som en gud.
«Bare hvis du står ved siden av meg.»
Han kysset meg lett på pannen, deretter begge kinn og avsluttet med et lidenskapelig kyss på munnen.
«Jeg kommer alltid til å være ved din side.» Øynene hans glimtet til. «Deres Majestet.»
Jax kom bort til oss og la en hånd på skulderen min. Deretter rakte han meg kronen i hvitt gull. Den var prydet av edelstener, en for hver øyenfarge.
Jeg bøyde hodet fremover og Jax plasserte rolig kronen på det lilla håret mitt. Da jeg reiste meg opp, ga han meg et kyss på kinnet og trakk seg rolig tilbake.
Ethan bukket dypt for meg før han snudde seg og slo opp dobbeltdørene i enden av rommet som ledet ut på balkongen med utsikt over Reiret.
Larmen fra folkemengende fikk meg til å vakle, men jeg ble stående.
Ethan forkynte, med høy og klar røst.
«Knel for den nye Dronningen av Reiret!»
Jeg trakk pusten skjelvende og gikk med stødige skritt mot balkongen.
Ett nytt liv hadde begynt.