Beklager mangelen på kapitler men jeg starter akkurat 3. klasse på videregående så det har vært en del å sette seg inn i, men nå er jeg på plass og klar med regelmessige oppdateringer igjen. :)
(Det gjelder også Tjenerens Datter)
***
Jeg kunne fortsatt kjenne adrenalinet etter drapet på Alexander renne i årene. Det var nesten så jeg eksploderte. Jeg ville løpe, hoppe, kaste meg rundt til jeg hev etter pusten.
Det passet meg derfor perfekt at vi hastet gjennom gatene. Mørket omgå oss og jeg kastet et blikk på klokken.
23:06.
Om tjuefire minutter skulle vi brase inn i Reiret og drepe Dronningen. Vi hadde ikke god tid, men det var nok. Vi måtte gjennomføre, det var nå eller aldri. Hvis vi ikke drepte henne i natt så kom vi alle til å bli henrettet uten nåde.
Jeg studerte Jax som jogget lett til venstre for meg. Det knudrete arret gjorde at ansiktet hans var stivnet i et morskt uttrykk og de grønne øynene hans lyste i natten. Ved siden av ham løp Ruby med en maske i rent gull. Den var elegant med utallige intrikate mønstre og en rubin prydet området mellom øynene. Den sto i stil med det røde håret som nå hang i en litt sliten hestehale.
Min familie. De to som jeg ville ha ofret livet for, de to som alltid støttet meg. Vi var familie, ikke gjennom blod, men gjennom en lojalitet så sterk at jeg aldri kom til å føle noe lignende igjen.
På høyresiden min løp Ethan, han jeg trodde jeg kom til å drepe, men som jeg endte opp med å elske. En rødme spredte seg i ansiktet mitt. Elske. Det var et sterkt ord, og en dag skulle jeg fortelle ham hva jeg følte. Når denne kampen var over så skulle jeg ta ham i armene og fortelle ham at jeg elsket ham. Men ikke ennå.
Jeg stirret foran meg og blikket falt på kniven som hang ved hoften til Ziko. Den gamle skrøpelige mannen som jeg hele livet hadde kjent som en bibliotekar, jogget nå lett ved siden av Tessa som om han ikke var en dag over tretti. Det at han skulle være med i kampen stresset meg. Han var altfor skjør, og jeg orket ikke tanken på å miste ham.
Ziko måtte leve. Hvis jeg tok over Reiret så kom jeg til å trenge en hjelpende hånd, en rådgiver som skulle fortelle meg alt det jeg gjorde feil og mase på meg når jeg ble lat. Og så kjefte litt til fordi jeg ikke respekterte den dumme papegøyen hans. Det var ingen andre jeg ville skulle ha den oppgaven enn Ziko.
Vi jogget i stillhet og da vi stanset var det eneste som kunne høres den raspende pusten vår.
Jeg kikket på klokken.
23:16.
Fjorten minutter til vi måtte være klare.
«Vet alle hva de skal gjøre?» Ruby kikket på oss alle som mumlet forsiktige ja. «Bra, jeg skal ikke oppholde dere lenge fordi vi begynner å få dårlig tid, men jeg vil bare si at hvis noen av oss dør så har det vært en sann ære å kjempe side om side med dere.»
Realiteten av det vi gjorde slo i ansiktet mitt og en klump begynte å forme seg i halsen min. Det var her vi skilte veier. Jax, Ruby og jeg skulle ned i kloakken, Ziko, Ethan og Tessa skulle ned via Tyvens hus. Dette var kanskje siste gang jeg noensinne så disse menneskene i live. Klumpen i halsen vokste seg større da vi alle tok en runde og klemte hverandre.
Jeg klarte ikke å gi en overbevisende klem til Tessa, men jeg ga henne en keitete enhåndsklem. Det fikk være godt nok.
Jeg, Ruby og Jax snudde oss for å løpe til kloakken da jeg kjente en hånd gripe overarmen min. Jeg kikket bak meg og så Ethan. Han dro raskt av seg masken, trakk meg inntil seg og kysset meg dypt. Jeg stivnet helt, men smeltet snart inn i armene hans. Aller helst ville jeg bli i armene hans for alltid, men vi hadde en jobb å gjøre. Motvillig løsrev jeg meg fra kysset og tok noen steg bakover.
«Ivy, kom igjen!» Jax ropte bak meg. Klokken tikket.
«Jeg elsker deg.» Blodet frøs til is i årene mine og jeg stirret målløs på Ethan. Sa han akkurat de ordene? En del av meg ville juble og skrike det tilbake, men den delen som var i sjokk var større.
«Jeg-..., jeg-...» Helt sjokkert snudde jeg på hælen og løp etter Ruby og Jax. Begge to stirret på meg i det jeg jogget forbi dem.
Jeg elsker deg og var det jeg ville si, men nå var det for sent. Jeg hadde løpt, stukket av med halen mellom beina og dessuten hadde vi en jobb å gjøre. Et brennende ønske om å løpe tilbake og hoppe i armene hans grep meg, men jeg overvant den sterke trangen og fortsatte forover inn i mørket.
Det tok ikke lang for oss å finne inngangen til kloakken.
23:26.
Fire minutter.
Vi satte opp tempoet, ingen av oss ville sinke de andre.
I stillhet løp vi gjennom den stinkende kloakken med vann opp til leggene. Jeg lot i hvert fall som om det var vann vi løp i, selv om stanken fortalte oss noe annet.
Vi hadde alle memorert tunnelene i hodet slik at vi ikke skulle gå oss vill, akkurat som jeg og Ruby hadde gjort hos Alexander.
Ruby hadde beregnet to minutter med spurt bort til kumlokket bak Dronningens bolig og hun kunne ikke ha vært mer presis.
23:28.
Jeg kikket opp på kumlokket over oss. Små stråler med lys skinte gjennom sprekkene. Om to minutter skulle vi løfte den luken og snikmyrde vår tidligere dronning. Adrenalinet dundret i ørene.
«Kan dere gjøre meg en tjeneste?» Jeg kastet et blikk på Jax. Både jeg og Ruby nikket.
«Vær så snill å ikke dø. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt hvis en av dere dør.» Jax sine øyne var fylt av tårer og blikket hans flakket mellom oss. «Dere er jentene mine, dere vet det ikke sant? Jeg skal liksom beskytte dere to mot alt vondt, så ikke dø.» Jeg kastet meg i armene hans og jeg kunne kjenne Ruby gjøre det samme. Vi klemte hverandre hardt, ingen av oss ville slippe taket.
«Å kjære, søte, store, nusselige Jax, jeg kan ikke love deg noe sånt, men jeg kan love deg at hverken jeg eller Ivy kommer til å gå frivillig inn i en potensiell død. Vi kommer begge til å kjempe med nebb og klør for å overleve.» Ruby kysset Jax på kinnet og jeg skulle akkurat til å åpne munnen for å si meg enig da vi hørte skriking.
Alle tre kastet blikket oppover og hjertet mitt ble fylt med gru.
Ruby hvisket med panikk i stemmen. «Kode rød.»
Uten å nøle klatret Jax opp den lille stigen og dyttet vekk kumlokket. Jeg og Ruby var ikke sene med å følge etter.
Aldri i livet kom jeg til å glemme det synet som møtte oss i Reiret. Det var et blodbad uten like. Mennesker lå døde langs hovedgaten, blod rant i rennesteinen og overalt rundt oss var det kropper i full kamp.
Blikket mitt begynte febrilsk å lete etter Ethan, Tessa og Ziko og hjertet mitt føltes ti ganger lettere da jeg så at de alle var i live. Ethans maske var revet av og han kjempet side om side med skyggen sin. Tessa slo seg i vei gjennom folkemengden med et langsverd og jeg kunne se Ziko fekte med den lille kniven sin.
«Løp mot huset! Jeg skal oppholde dem!» Ruby skrek bak oss og jeg og Jax nølte ikke med å kaste oss inn i kampene. Det var knappe tretti meter til Dronningens dør og jeg dro ut kniv etter kniv da jeg banet meg i vei.
Raskt dukket jeg under et slag fra venstre og tok tak i nakken til angriperen. Øynene hans ble fylt med skrekk idet jeg plantet en av knivene i halsen hans. Blodet pumpet ut på brosteinen da jeg dro ut kniven, kastet den over skulderen og inn i øyet til en skrikende dame.
Adrenalinet i kroppen dundret og jeg begynte å løpe. Jeg hoppet opp på ryggen til en mann og hogg kniven ned i kjøttet mellom halsen og skulderen hans. Han skrek i smerte og spant rundt i et forsøk på å kaste meg av, men jeg var raskere og hoppet av uten å få en eneste skramme.
Ved siden av meg dukket Ethan opp. «Påkall skyggen!» Han brølte gjennom bølgen med smertehyl. «Jeg skal oppholde dem!»
Jeg lukket øynene, trakk pusten og tvang meg selv til å stå fullstendig stille. Det tok ikke mer enn et sekund før jeg merket nærværet av skyggen ved min side.
En kniv snittet kinnet mitt, men angriperen kom ikke nærmere før skyggen min rev hodet av ham. Jeg grøsset ufrivillig. Æsj.
Vi var nesten ved døra da jeg sveipet blikket over slagmarken. Blikket mitt låste seg i Zikos akkurat idet en muskuløs mann kjørte sverdet sitt dypt inn i brystet hans. Jeg så overraskelsen spille i øynene før han datt ned på kne.
Blod sivet ut gjennom leppene hans og han grep seg til brystet som var farget rødt av blodet.
Jeg skrek. Øynene mine var låst i den døende kroppen til Ziko og jeg visste at jeg ikke kom til å nå fram i tide. Uansett hva jeg gjorde så kom han til å dø.
Tårene rant nedover kinnene mine og jeg sank ned på kne, men to sett sterke armer dro meg straks på beina.
Ethan grep etter ansiktet mitt og dro av meg masken.
«Ivy...» Jeg klarte ikke se på ham, øynene mine var tåkete av tårene. «IVY!» Han slo meg hardt over kinnet og smerten skjerpet sansene mine. «Jeg vet at dette er vondt men nå må du høre. Hvis du setter deg ned her nå så dør du, og da kommer Ziko til å ha dødd for ingenting. Du kan sørge senere, men nå må du kjempe.»
Jeg nikket skjelvende og tørket sint tårene. Sakte snudde jeg meg mot dobbeltdørene bak meg. Hun som var ansvarlig var på andre siden av den døren.
Jeg løp mot døra og sparket dem opp. Ethan og Jax fulgte hakk i hæl.
Jeg kunne se stiletthælene til Jade der hun gjemte seg bak den store disken sin. Raseriet brant i meg og jeg så ikke klart. Hun rakk ikke engang skrike før jeg plantet en kniv i pannen hennes.
Raseriet drev meg framover og da jeg rev opp dobbeltdørene inn til Dronningens værelser så var det brennende raseriet erstattet med en iskald ro.
Munnen min skled opp i et ondskapsfullt glis da rødt møtte svart.