Knyttneven min smalt inn i sandsekken og jeg nøt støtet av smerte som jog oppover armen min. Jeg pustet tungt og tørket raskt svetten som sildret nedover kinnet mitt. En dråpe rant inn i munnen min og smakte salt.
Sakte tok jeg noen skritt tilbake, dro hånden min bakover og skjøt fremover som en pil. Knyttnevene mine dundret inn i sandsekken gang på gang. Hjerteslagene dundret i ørene mine og jeg lukket øynene.
Trene.
Jeg måtte trene.
Musklene mine skrek av smerte og jeg hadde blodsmak i munnen. Jeg slo, og slo, og slo. Raskt spant jeg unna og dukket under et imaginært slag, før jeg dro venstre foten opp og sparket mot hodet til sekken i et slag som ville ha drept en fullvoksen mann. Fulltreffer.
Jeg ga meg selv et halvt sekund med pause som belønning før jeg fokuserte på sandsekken igjen. Eller, som jeg så den, min verste fiende.
Lett som en fjær hoppet jeg bakover på tærne og krøket meg ned i en knelende stilling. Raskt grep jeg en av knivene mine og kastet den inn i magen på sekken. Kniven boret seg inn rett under solar plexus og akkurat der det myke, bløte magepartiet begynte. Sanden sprutet ut og rant ned i det fuktige morgengresset.
Jeg grep de to knivene jeg hadde på skuldrene og kastet den ene inn i halsen og den andre rett i hjertet. Mer sand sprutet ut av sekken. Sandsekken var nesten helt tom for sand idet jeg dro opp kniven festet til låret og skar den rett gjennom hele sekken.
I et kort øyeblikk stoppet jeg opp og stirret blankt ned på haugen med sand. Brystet mitt hevet og senket seg og jeg gned håndbaken over den svette pannen min. Jeg freste i det en sviende smerte jog opp gjennom hånden min. Jeg kikket ned på hendene mine som begge to var fulle av åpne sår på knokene. Hver eneste knoke var oppskrapet og hadde strimer av blod. Jeg ble nødt til å bandasjere dem senere.
Raskt plukket jeg opp knivene jeg hadde plantet i sandsekken og la dem forsiktig tilbake i hylstrene sine. Jeg gikk med raske skritt mot huset til Tessa og observerte solen som akkurat hadde stått opp. Himmelen var et kaos av rosa, lysegul og en klar blåfarge, den var utrolig fin. Jeg smilte litt for meg selv da jeg så opp mot soloppgangen. Dessverre visnet smilet mitt fort, i det nattens hendelser demret for meg.
Jeg knep øynene sammen i et forsøk på å fjerne nattens mareritt fra tankene. Tvang meg selv til å se noe annet enn de blodige hendene mine som holdt rundt Rubys nakke og knakk. Tvang meg selv til å glemme øksen jeg plantet i magen til Jax. Men mest av alt prøvde jeg å glemme gleden det ga meg i det blodet sprutet, og jeg kunne kjenne skyggens nærvær bak meg. Jeg tvang meg selv til å glemme den onde latteren og den råtne ånden som hadde sivet inn i neseborene mine idet den lente seg inntil meg og hvisket hvor flink jeg var. Jeg tvang meg selv til å glemme.
På det lille badet til Tessa rotet jeg rastløst gjennom alle skuffer og skap helt til jeg fant en rull med bandasje. Jeg stirret et øyeblikk på meg selv i speilet. Håret mitt var en stor floke, de mørke ringene mine vokste seg bare større for hver dag som gikk og armene mine var fulle av blåmerker og kutt etter all treningen med Jax og all fektingen med knivene til Ethan. Jeg så ut som et vrak. Raskt forbandt jeg begge hendene mine rundt knokene og spurtet ut i hagen igjen.
Jeg hadde ikke råd til å ta flere pauser.
Det hadde gått en uke siden vi angrep Ruby og jeg begynte endelig å se fremskritt. Jeg kunne nå påkalle skyggen min så lett som bare det, og jeg var bedre på å kontrollere den. Nå kunne vi sloss side om side uten at skyggen skulle være livvakten min, den var nå mer min allierte. Det var en rar følelse.
Ruby hadde jobbet mye med planleggingen, men hun hadde nå blitt mer og mer med på treningene våre. Ethan trente henne hver dag i knivkasting og Jax trente henne i nærkamp. Jeg hadde trukket meg unna dem. Den dårlige samvittigheten var som et brølende beist og hver gang jeg så på en av dem så skrek det. Jeg klarte nesten ikke få øyekontakt med noen av dem lenger.
Raskt ristet jeg på skuldrene og fjernet alle de negative tankene. Låste dem inn i et skrin i hjernen som allerede var overfylt og tvang lokket oppå den altfor store haugen. Så låste jeg mentalt skrinet og dyttet det så langt vekk som jeg overhodet klarte, slik at ingen skulle se hva som egentlig foregikk inne i meg.
Blikket mitt falt på haugen med sand som for noen minutter siden hadde vært inne i sekken og jeg grøsset ufrivillig. Det hadde rent ut, raskt, nådeløst og enkelt. Akkurat som blod. Det rant for enkelt, det var for enkelt, det skulle ikke være så lett å ta et annet menneskets liv. Men akkurat som sandsekken så var vi for skjøre, vi sprakk for enkelt, og når livet først begynte å renne ut så var det ingenting som kunne hindre det.
Jeg hatet det.
Denne følelsen av å være svak, å vite at livet mitt når som helst kunne ende, og at det neste blodet som rant kanskje kom til å være mitt eget.
Jeg ristet sint på hodet, nei, jeg var ikke svak. Og jeg skulle ikke blø. Fingrene mine beveget seg på autopilot idet jeg hektet den ødelagte sandsekken av kroken og erstattet den med en ny.
Jeg var ikke svak. Jeg skulle overleve.
Beina mine sto i den velkjente stillingen. Husk hva du kan. Bred i beina sånn at du ikke kommer til å snuble, lett på tå sånn at du lett kunne kaste deg unna hvis motstanderen angriper, ryggen krummet slik at du vil bli et mindre mål, hold deg i stadig bevegelse slik at motstanderen aldri får tak i deg, ha konstante slag eller fint slik at du aldri blir stilt i forsvarsposisjon og for guds skyld, aldri glem å puste.
Jeg smilte et katteaktig smil idet jeg kastet meg forover mot sandsekken. Jeg fintet meg fra side til side og slo de bandasjerte knyttnevene inn i hodet på sekken. Raskt grep jeg to kniver og skar over strupen så lett som ingenting.
Sanden sprutet nok en gang utover gresset. Jeg vred nakken min fra side til side til jeg hørte det tilfredsstillende knekket og hentet en ny sekk. Denne gangen lukket jeg øynene og så for meg Dronningens ansikt. Jeg så for meg de røde øynene og det blonde håret som alltid var strammet opp, og jeg så for meg de røde kjolene og det onde smilet. I mitt stille sinn forestilte jeg meg alle de ulike måtene jeg kunne drepe henne på.
En kniv i hjertet ville vært for enkelt, og for smertefritt. Nei, jeg skulle hevne alle år med straff og jeg skulle skjære henne opp, akkurat som hun hadde gjort mot Jax og så mange andre. Først skulle jeg ta øynene hennes. Jeg skulle skjære over dem begge slik at hun ikke lenger kunne gjøre noe motstand. Eller kanskje, jeg bare skulle skjære dem ut og beholde dem som suvenirer? Jeg skulle føre kniven nedover hele henne, kutte opp hver eneste kroppsdel til hun ikke orket mer. Deretter skulle jeg kappe av fingrene henne, en etter en til det ikke var annet enn blodige stumper igjen. Jeg skulle nyte skrikene og le idet jeg skar strupen over på henne.
Og så skulle jeg brenne ned hele det fordømte huset hennes med henne inni. Hun fortjente ikke en begravelse, hun fortjente bare å bli glemt. Hun fortjente ikke annet enn at asken hennes ble blandet med kullrestene av huset hennes. Og så, skulle jeg aldri nevne hennes navn igjen, og jeg skulle forby folk om å snakke om henne slik at ingen kom til å huske henne, og ingen kom noensinne til å fortelle historier om henne igjen.
Jeg stilte meg opp i angrepsposisjon og angrep. Jeg freste sint mot sandsekken. Du skulle dø, og jeg var den som skulle sette inn nådestøtet. Så hamret jeg løs på sandsekken med alt jeg hadde. Igjen og igjen.
***
På kjøkkenet sto Ethan og Jax og observerte Ivy. Det lilla håret hennes flagret rundt henne og det så nesten ut som om hun danset der hun angrep på nytt og på nytt. Ethan observerte den smidige kroppen hennes som beveget seg så fort at hun ble utydelig. Han kunne ikke nekte for at hun var slående vakker.
Han plystret lavt. «Hun er god.»
Jax lagde en anerkjennende lyd og observerte Ivy nøye. «Hun blir ikke kalt den beste i Reiret for ingenting. Jeg har aldri sett noen så livsfarlig som henne, men jeg er bekymret.»
De to guttene så hverandre inn i øynene.
«Vi må gjøre noe, dette er ikke sunt. Hun står opp før morgengry og trener tl langt på natt, jeg vet at du, akkurat som meg, har hørt skrikene hennes om natten. Hun sover nesten ikke, hun spiser nesten ikke og hun stopper ikke. Ethan, vi må gi henne en pause, vi må la henne få puste.»
Ethan nikket vitende. «Du har rett, men vi må gjøre mer enn å tvinge henne til å stoppe, vi må tvinge henne til å kontrollere disse følelsene hun har som gjør at hun går berserk. Ivy er en tikkende bombe, så vi må trå forsiktig.»
Jax så tankefull ut og førte åndsfraværende en finger over det knudrete arret som delte det vakre ansiktet hans i to.
Begge guttene vendte blikket mot vinduet hvor de så Ivy henge opp nok en sandsekk som hun slaktet noen sekunder senere. Både Ethan og Jax så bekymret på de spente skuldrene hennes, kroppen som nektet å stoppe og knokene som var bandasjerte og likevel så fulle av blod, men mest av alt var de bekymret for det ville blikket hennes. Blikket som talte om en villskap ingen av dem hadde sett før.