Dobbel oppdatering idag siden begge er korte, jeg fikk ikke oppdatert på onsdag og jeg hadde dårlig samvittighet for det.
***
Jeg våknet av en sviende smerte på kinnet. Jeg blunket søvnig og myste mot Ethan som sto bøyd over meg. Den ene hånden hans la i luften, klar til slag.
Jeg fikk raskt løftet mine egne armer som forsvar.
«Hva?» Stemmen min var grøtet av søvn og jeg kunne kjenne at den raspet i halsen.
«Du vil kanskje bli kvitt det der.» Ethan pekte bak seg og jeg så skyggen min stå midt i rommet. Jeg satte meg raskt opp i sengen og stirret på marerittet mitt. Denne gangen så den enda mer ekte ut enn forrige gang. Nesten hele kroppen var nå dekket av den lærlignende huden, og det var nesten bare ansiktet og halsen som fortsatt var bevegelige skygger.
«Jeg vet ikke hvordan jeg får det bort.»
Ethan sukket dramatisk før han ga meg masken som lå på kommoden min. jeg tok den nølende på, og skyggen begynte sakte men sikkert å forsvinne.
«Hvordan fikk du til det?» Jeg beholdt masken min på, men rettet oppmerksomheten min mot Ethan sitt ansikt. Han bar ingen maske, så de nattsvarte øynene hans skinte nesten i det svakt belyste rommet mitt.
Etter Ludo fiaskoen så hadde Jax dratt ut for å handle litt. Han følte seg bra nok, og etter en uke i karantene så var vi desperate på mat. Kjøleskapet var tommere enn fremtiden min akkurat nå.
Det betydde at det bare var meg og Ethan i huset. Derfor hadde jeg bestemt meg for å ta en liten lur.
«Du begynte å skrike så jeg gikk inn hit og fant skyggen stående over deg. Han vek når jeg kom inn, så jeg fant ut at den eneste måten å få han vekk var å vekke deg.»
«Men hvorfor fikk masken min skyggen til å forsvinne?»
Ethan satte seg ned på sengekanten min.
«Masken skjuler øynene dine. Skyggene våre søker oss opp når øynene våre er ubeskyttede, så når vi bærer maske så kan de ikke finne oss.» Ethan smilte til meg og for første gang så fikk jeg se ansiktet hans uten det overlegne smilet og de harde øynene. Ansiktstrekkene hans myknet opp, og han så vakker ut med det svarte håret som rammet inn ansiktet hans.
Jeg blunket litt. Ethan var vakker. Han så faktisk menneskelig ut når han ikke oppførte seg som en kødd. Det var jeg ikke forberedt på.
«Jeg tror jeg skal fortelle deg hva det er jeg vet om de svarte øynene våre, Ivy, og hold deg fast, for det er en lang historie.
***
Jeg vet at denne er kort, men den er på en måte en "teaser" for det neste kapittelet som vil bli langt (sorry)